Bilkjøring med joystick

For Oddrun Sveen ble overgangen fra ratt til en supersensitiv joystick stor. Hun var en habil sjåfør gjennom tretten år. Lukeparkering og rygging i indre Oslo øst var den gangen en enkel og dagligdags affære.

Tekst og foto: Randi Nordset

I 2003 ble Oddrun Sveen syk. Hun fikk lammelse i hele venstre side, og begge beina ble amputert. Hun er utdannet sykepleier, og jobbet ved Tøyen Distriktspsykiatriske senter før hun ble syk.

– Det er en stor overgang å skulle venne seg til å kjøre bil med en fem centimeters liten spake, forteller Oddrun til Ergostart.no. Hun mener at det sannsynligvis hadde vært lettere om hun ikke hadde kjørt vanlig bil før.

Relaterte tema
Kjøreopplæring og trafikkopplæring for funksjonshemmede
Trafikkskoler Kjøreopplæring funksjonshemmede
Førerkort for funksjonshemmede
Parkeringstillatelse for funksjonshemmede og forflytningshemmede

“Balder” tar styringa

Per Weum er daglig leder ved PS Trafikkskole i Oslo, og skal ha dagens kjøretime med Oddrun. Hun har fått rullestolen på plass i den store bilen, og gjør seg klar til å rygge seg ut av garasjen.

– Ryggingen vil nok etter hvert bli en vanesak. Den store forskjellen ligger i at når jeg svinger med “Balderen” (joysticken), så svinger bilen samme veien. Jeg har aldri hatt problemer med rygging før, og aldri svingt feil, men det gjør jeg nå, sier hun muntert og retter opp feilen.

– Det er jo mulig å få mekanismen på “Balderen”snudd, sier Per, og Oddrun er helt enig, og mener at dette ville gjort ryggingen enklere.

– Utfordringen ligger i å lære seg å tenke motsatt, fordi når jeg skal svinge mot høyre, skal joysticken føres mot høyre også, det er litt uvant, sier hun med henblikk på tretten års erfaring bak vanlig ratt.

– Du må ikke glemme at jeg har lukeparkert i indre Oslo øst i syv år. Vi får tilbud om å prøvekjøre, men avslår i full overbevisning om at dette her ikke er for amatører.

Tålmodighetsprøve

Ergostart.no fikk være med på en kjøretur i Oslo. Oddrun har bare førlighet i høyre hånd. Hun forklarer oss overgangen til en såpass stor bil, i tillegg til nye og uvante mekanismer.

– Blinklysene kontrolleres med et lett trykk fra låret, da er det heldigvis et lydsignal som indikerer om jeg svinger til den retningen jeg blinker. Knappen reagerer kjapt, med ett trykk blinker den høyre, med to lette trykk til venstre, forklarer hun og viser oss. Full av beundring ser vi hvordan hun manøvrerer seg frem i trafikkbildet.

– Jeg har begynt å venne meg til dette nå, så det går stort sett greit, legger hun til.

– Nå føler jeg at jeg begynner å kjøre på automatikk igjen, så det går stadig bedre. Hun er tydelig fornøy med fremgangen, men røper litt utålmodighet.

– Jeg må vel innrømme at tålmodigheten min har blitt satt på prøve noen ganger, det er fort gjort å glemme at ikke alt er som før jeg ble syk. Jeg trengte ikke så mange kjøretimer da jeg tok lappen første gangen, forteller hun.

– Da er det lett å glemme at jeg ikke lærer så fort nå, og at jeg ikke har så mye krefter lenger heller, sier hun. Vi prøver å forstå overgangen, samtidig som vi beundrer pågangsmotet hennes.

Greie medtrafikkanter

– Jeg opplever ikke å møte særlig utålmodighet fra andre trafikanter, ikke mer enn det som er vanlig, smiler den garvede storbysjåføren.

– Det er klart at jeg skaper litt utålmodighet i blant, særlig i rushtrafikken. Jeg kjører jo sakte, så da hender det nok at jeg får litt ekstra oppmerksomhet, ler hun og tilføyer at hun til tider føler hun kjører veldig fort.

– Jeg tror følelsen av å ha høyt tempo, har med at bilen er så stor å gjøre. Da opplevelse farten på en helt annen måte enn jeg er vant til. I tillegg er det mye lyd i denne bilen her, vi sier oss enig, vi må snakke høyt for å høre hverandre.

Joystick og våt asfalt

Oddrun berømmer kjørelærerne for konkrete råd og veiledning. I tillegg setter hun stor pris på deres imøtekommenhet.

– Det som har vært viktig for meg under kjøretimene, er at jeg opplever at de er så flinke med konkrete tips. Det gir en helt annen følelse når du skal bremse med en joystick, i motsetning til pedal. Da er det fort gjort å plutselig sitte med nesen klistret i frontruten, spesielt når det er våt asfalt, ler hun.

– I tillegg er de flinke til å gi meg følelsen av at alt er helt normalt, selv om ikke alt går som forventet bestandig, sier hun og skotter bort på Per som nikker bekreftende. Vi lurer på hvordan det var å plutselig å skulle styre alle bilens funksjoner med en joystick?

– Vel, det var jo ikke plutselig, for jeg hadde ikke kjørt bil på tre år da jeg begynte med dette.

Men det er klart det er vrient, for denne lille dingsen er jo veldig følsom, men jeg husker liksom ikke helt hvordan det var før, hun lar oss forstå at det har skjedd mye siden hun ble syk.

Hun føler hun at hun har hatt fjortenhundre timer. I redsel for å bli trodd, tilføyer hun raskt at hun har hatt rundt hundre timer til nå. Hun forklarer at utfordringen ligger i fart og bremsing, men at teknikken for øvrig går veldig greit.

Alt kan løses

Per Weum er trafikkskolens Petter Smart. Han er i følge kolleger en tusenkunstner, og jobber tett sammen med bilfirmaene som bygger om biler til funksjonshemmede. De får nyttige tips til praktiske løsninger han selv har prøvd ut.

– Jeg har jo jobbet med dette her noen år nå, og det viktigste er at elevene får gode tekniske løsninger og selvtillit i trafikken.

– At elevene føler seg trygge er viktig. Du oser ikke akkurat av selvtillit første gangen du gir deg i kast med Oslotrafikken, og det gjelder for alle, understreker Per.

– Alle våre elever er i større eller mindre grad funksjonshemmet. Jeg legger ikke merke til det lenger. For oss handler det om mennesker som vil ta sertifikat, påpeker Per Weum. Og tilføyer at de strekker seg langt for å finne gode tekniske løsninger for å lette kjøringen for elevene.

Ann Weum står i spissen for et samlet kollegium, og forteller at Per er et oppkomme av gode løsninger og ideer. Han mener alt kan løses, og har i følge sin kone tilbrakt månedsvis i garasjen.

– Jeg har tilbrakt noen timer i garasjen for å finne løsninger som kan gjøre kjøringen enklere for ulike handikap. Finjusteringer av bilen med hensyn til individuell tilpasning, skjer fortløpende. Det har blitt noen prototyper i årenes løp, er hans enkle kommentar til det.

Stiller høye krav til lærerne

Han forteller at når han skal ansette nye sjåførlærere, er holdninger det første han ser etter.

– De som blir ansatt her, er bedriftens ansikt utad. Vi ønsker å gjøre opplæringen hyggelig og lærerik. Det er viktig for oss at elevene føler at de blir behandlet på en profesjonell måte. De skal trives og ha et godt utbytte av undervisningen.

– Jeg stiller derfor høye krav til mellommenneskelige relasjoner, påpeker Per. Han understreker at her skal alle behandles med samme respekt.

Litt lattermildt forteller han at han selv har glemt handikap elever har hatt, og for eksempel strukket frem hånden for å hilse på en som ikke hadde hender.
Eneste i Oslo

PS trafikkskole ble startet i begynnelsen av mai 1995. Trafikkskolen er en av få skoler i landet som har spesialisert seg på kjøreopplæring for mennesker med fysiske handikap. I tillegg til å ha en rekke spesialutstyrte biler brukes også elevenes egne biler. De følger også opp eleven i hele prosessen, slik at alt utstyret blir tilpasset.

– Når du ikke fyller de vanlige førlighetskravene til førerkort, må du ha en kode i førerkortet som gir deg tillatelse til å kjøre med spesielt utstyr, informerer Per Weum.
Det finnes ulike koder som viser hvilket utstyr du er sertifisert for. Og da kan du kjøre alle biler med slikt utstyr.

– Når du så er ferdig med kjøreopplæringen, skal du opp til en spesiell kodeprøve på trafikkstasjonen. Da blir førerkortet kodet til en spesialtilpasset bil. Å få en spesialtilpasset bil er en møysommelig prosess.

Omfattende prosess

En del elever får også opplæring på sin egen spesialtilpassede bil. Noen tilpasninger er omfattende, og da må bilen anskaffes lenge før kjøretimene kan begynne.

– Jeg kjøpte bilen sommeren for to år siden. Så skal den jo bygges om, og så skal du ta sertifikatet; det er en omfattende prosess, forklarer Oddrun.

– Jeg begynte kjøretimene i desember i fjor, så det tok halvannet år før bilen var klargjort til meg, og til kjøretimene kunne begynne.

Hun poengterer at selv om dette kan høres lenge ut, var hun for det første forberedt på at det ville ta tid, og for det andre trengte hun tiden til å forberede seg til å kjøre bil igjen.

– Det beste med å få lappen igjen er at jeg kan gjøre ting mer impulsivt. Jeg kan dra og kjøpe klær til ungene, Brage (7) og Frøya (3 ½). Eller besøke min mor på Hvaler. Der har jeg ikke vært på lenge, alt jeg skal gjøre trenger mye planlegging.



Takk for at du deler!

Facebook comments:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>