At matallergi er et problem som mange ikke aner konsekvensene av. Det kan Karianne fortelle oss. De fleste tar for gitt at man skal kunne gå på kafeen og kjøpe et nystekt rundstykke med skinke og ost. Eller å gå til den nye italienske restauranten i byen som har fått så god omtale, og bestille en treretters middag. Sånn er det ikke for alle, heller ikke meg. Jeg lurer på hvordan det føles å si: – Jeg vil ha rett nr. 81. Det vet jeg ikke hvordan føles, og kanskje får jeg heller aldri vite det.

Å gå ut å spise med matallergi er utfordrende. Det er ikke bare å gå til nærmeste kafé og bestille et rundstykke
fordi de færreste kaféer har glutenfrie rundstykker. Når man kommer til restauranten får man utdelt en meny. Jeg ser igjennom og leter etter en rett jeg tror kan være ok. I f.eks fløtegratinerte poteter er det jo melkeprotein, det sier seg selv. Eller pizza, der er det jo hvetemel. Jeg spør kelneren om de har noe mat som ikke inneholder gluten, kasein, egg eller soya. De fleste kelnere er hyggelige og prøver å hjelpe meg, men det finnes de som gjør at jeg føler meg som en vanskelig gjest.

Jeg møter 3 typer kelnere. De som kan litt om matallergi, de som tror de kan alt om matallergi og de som ikke kan noe om matallergi. Jeg foretrekker å møte de som kan ikke kan matallergi, fordi da ber jeg om å få snakke med kokken. Det er det letteste, det er jo kokken som skal lage maten min. Stekt kylling med ris og grønnsaker høres vel ut til å være allergi vennlig mat? Eller hva med pommes frites? Det er jo bare poteter og olje! Jeg vil gjerne ha kyllingmenyen, men før jeg bestiller må jeg spørre et par spørsmål til for å bli 100% sikker på at maten er trygg.

Fordi:

Kyllingen kan være stekt i smør. Pannen kyllingen må stekes i, må være helt ren (kanskje noe har vært stekt i smør tidligere). Er det noe oppi risen? Noen har smør oppi risen, andre har buljong oppi for å gi litt mer smak. Noen typer buljong inneholder soyaprotein. Det samme gjelder grønnsakene. Pommes frites kan friteres i samme olje som f.eks løkringer (og de inneholder ofte hvetemel). Da kan det ligge gluten i oljen som går over på min pommes frites
og da blir jeg syk. Etter å ha spist middag er det tid for dessert.

Kelneren foreslår sorbét, det er jo bare frukt, vann og sukker. Jeg spør hvilke merke is de har. Kelneren svarer og jeg sier at den isen inneholder melkeprotein i stabilisatoren. Kelneren vil gå og sjekke for å være helt sikker, han kommer ut og sier beklager du har rett, den inneholder melkeprotein, men det står helt sist så det er vel ikke så mye? Jeg svarer – nei det er ofte ikke mer enn 0,1%, men mer enn nok til at jeg blir syk. Dette er et eksempel på ting man må lære når man har matallergi. Hvilke produsenter som ofte bruker allergenene man ikke tåler og hvilke som ikke gjør det, men man må alltid lese på et produkt fordi de kan endre det uten at de skriver «Nyhet, vi har puttet melkeprotein og gluten i produktet» på forsiden.

Noen typer sorbét er ok, men skal jeg spise de må jeg be dem ta fra en ny boks. Fordi skjeen de tar isen med, har de tatt oppi boksen med vaniljeis, og da kan det komme rester av melkeprotein oppi sorbét-boksen. Er det rart mange med matallergi ikke er så glade i å spise ute? Eller at man ønsker å gå på samme restaurant om og om igjen i stedet for å prøve nye? Jeg har min favorittrestaurant. En thairestaurant nede i byen. Jeg har blitt godt kjent med de som jobber der og spesielt en av dem. Han vet hva jeg skal ha når jeg kommer og han skriver «no soy, no egg» på lappen i det jeg kommer inn døren. Det eneste han spør om er hvor mange jeg skal ha av menyen og hva slags kjøtt. Jeg har ikke blitt syk av maten der nede og den smaker nydelig…

Sånn er mitt liv. Alt som skal inni munnen må jeg lese på og forsikre meg om er ok. Slurver jeg én gang kan jeg bli syk.. Jeg vet ikke hvordan det er å gå på den nye restauranten og bestille rett nr 81. Dere som gjør det tenker vel ikke så mye over det. Det blir en selvfølge at man kan spise hvitløksbaguetten man får servert ved siden av. Hadde jeg kommet på en restaurant, og kelneren kommet med en skål baguetter og sagt: – Disse er gluten- og melkefrie, du kan få lese på innholdsdeklarasjonen hvis du vil. Da tror jeg at jeg hadde måttet tørke vekk noen tårer fra øyekroken. For det er jeg absolutt ikke vant til.