Johnsgård Turistsenter

Årets kurs er nummer ti i rekken, og aldri har det vært så mange deltakere med. Her er femten døvblindfødte deltakere og femti medhjelpere, eller ledsagere, og familiemedlemmer. Nordmennene er i mindretall; de svenske og danske deltakerne dominerer. De tre nordiske landene samarbeider, og i år har tydeligvis mange valgt å reise til Johnsgård Turistsenter.

Johnsgård Turistsenter ligger ca. en time fra Røros, langt oppe i fjellet, med skog på aller kanter. Det er vakkert beliggende ved vannet Langsjøen, og består av en gård med kyr og geiter, og en campingplass. I tillegg arrangeres det kursvirksomhet her. Paret som driver stedet, Grethe og Jan Olav Steigen Johnsgård, lever og ånder for dette arbeidet. For 20 år siden fikk de en sønn som var født døvblind. Da ble verden annerledes for dem. Etter hvert skjønte de at her var mye upløyd mark. Det fantes lite stimuli for døvblinde. Hva skulle de gjøre for at sønnen deres skulle bli stimulert og få gode sanseopplevelser? De hadde lyst å lage noe spesielt i naturen som han og andre døvblinde kunne ha glede av.

Natursti
Derfor laget de en natursti som inneholder mange sanseopplevelser for døvblinde. Her er blant annet steinstatuer som det er hugget inn mønster i, eller stein som har hånd- og fingeravtrykk. Det finnes en sandgrop man kan dyppe fingrene i og kjenne sanden gli mellom fingrene, eller en grop med småstein som gir en helt annen følelse i hendene. Trær og mose, kongler og strå, alt er brukt for å gi en god sanseopplevelse. Balansen blir også utfordret, fordi man beveger seg i ulendt terreng.

Arbeidsoppgaver
Johnsgård Turistsenter døvblindeDa jeg kom om mandagen, hadde gruppen allerede vært i aktivitet siden fredag, så de var kommet langt i arbeidet. Jeg ble tatt imot i resepsjonen av Grethe, som straks inviterte meg med bort i skogen, hvor gruppen satt og drakk kaffe og spiste boller og oppsummerte dagen. De satt på tømmerbenker og koste seg, og snakket om hva som hadde vært vellykket og gøy i løpet av dagen, eller om noe hadde vært kjedelig. Aktivitetene og arbeidsoppgavene hadde vært varierte. Noen hadde jobbet med stein, noen med tømmer, og noen hadde laget lysestake, smykke eller annen kunst av
smijern. Motorsag og boremaskin ble brukt for å forme skulpturene. Med assistanse fra ledsagerne fikk de døvblinde
holde redskapene selv og dermed føle vibrasjonene som ristet gjennom dem. I smien kjente de varmen fra gruen og
fikk hamre på jernet som ble formet til gjenstander. Alle følte de hadde fått til noe viktig, og at opplevelsene hadde vært spennende. Ledsagerne formidlet de mange inntrykkene deltakerne hadde, og de skrøt også av lederne på kurset. De var så kunnskapsrike,motiverende og flinke til å legge til rette, slik at alle fikk utbytte av aktivitetene. De svære trærne vi satt under var dekorert med girlandere laget av tidligere kursdeltakere. Utskårne
trestykker var tredd inn på et tau og hengt opp på kryss og tvers i trærne.

Utrolig kreativt, må jeg si. På et trebord ved siden av oss lå et lignende halvferdig arbeid som kursdeltakerne holdt på med. Det skal også opp i et tre. For hvert nytt kurs hugges en gren av treet, som blir delt opp i små skiver, som deltakerne lager kunst av. Siste kursdag henges kunstverket opp til alles fornøyelse.

Nordisk samarbeid
Jeg snakket med et par svenske assistenter, og de fortalte at de var åtte stykker totalt fra Gøteborg. Dette kurset er et nordisk samarbeid, og her er deltakere fra Sverige, Danmark og Norge. De andre landene har lignende kursopplegg, men kurset i Danmark har fokus på musikk. Ellers går det i skulpturering i stein, tre og smijern, og håndarbeid, som toving av garn.

Området
Etter samlingen i skogen fikk jeg tildelt en campinghytte i skogbrynet. Her er mange små og store campinghytter, og nedenfor ligger et område ved vannet Langsjø med campingvogner og telt. På bryggekanten er et oppvarmet basseng for dem som liker å dyppe seg i over 30 grader. Flere av deltakerne tok seg en varm dukkert i badestampen istedenfor å
bade i det mer friske vannet.

Fest
Om kvelden var det fest på bryggen! Snakk om kjempefint party! Grethe sto og grillet selvfisket sik til oss, og hjemmelagete gjeddekaker sto også på menyen. Til tross for «fem tusen» bein i siken, var fisken og fiskekakene en delikatesse, og rømmegrøten etterpå smakte himmelsk. For dem som ikke likte dette, var også kotelett og pølse et alternativ. Til dessert var det multekrem og tyttebærkrem, og øl, mineralvann, vin og kaffe kunne nytes til maten. Vi spiste oss gode og mette, og stemningen var kjempegod. Det så ut som om alle hadde det hyggelig. Jeg ble blant annet kjent med en stor delegasjon fra Bergen. De holdt til på Kloppedalen bofellesskap på Nesttun. De reiste ofte på kurs og hadde vært på Johnsgård Turistsenter flere ganger. Her likte de seg så godt. Innholdet på kurset ga stort utbytte for deltakerne. De ble rett og slett gladere av å være med på aktivitetene og det sosiale fellesskapet. Det er lett å bli isolert som døvblind. Derfor er fysiske og psykiske stimuli veldig viktige. Deltakerne betaler selv for kurset, og de tar av ferien sin for å være med, så det viser hvor godt de liker å komme hit.

Kvelden fortsatte med sang, musikk og dans. Mathias «smed» Melje spilte på fele, og tonene pisket opp stemningen. Tilnavnet «smed» har han fått, fordi han er sjefen i smien på dagtid, og hjelper til med å smi kunstverk. Spesielt
lystig var trommingen som den danske kunstneren Sten Raahauge bidro med. Den rytmiske trommingen utløste en spontan dansering rundt i den overbyggete grillstuen på bryggen. Flere av deltakerne viste seg etter hvert å være dyktige trommeslagere, og de strålte av glede i utfoldelse av musikken. Til jubel fra oss andre ble de motivert til å tromme i vilden sky, og stemningen sto i taket. Da jeg gikk og la meg, var det framdeles stor aktivitet på bryggen, og en liten fugl fortalte neste morgen at de holdt på til langt ut i de små timer.

Ny arbeidsdag
Etter mye frisk fjelluft sov jeg godt i campinghytten om natten, og uthvilt og klar for en ny dag stilte jeg klokken åtte til frokost i matsalen. Deilig grovt brød med pålegg, og juice, melk og kaffe til, gjorde starten på dagen perfekt. Så var det samling klokken ti da ny arbeidsdag begynte. I arbeidsleiren holdt deltakerne på med forskjellige arbeidsoppgaver. Noen bygget en mur av stein, andre smidde smykker, kroker eller kiler, og noen filte eller hugget i stein for å lage mønster. Figurene var stilige og lignet på helleristninger, for eksempel en sol, et
menneske, et dyr. En gruppe deltakere bygget en rampe eller inngang til naturstien. Innimellom tok de pause, gikk en tur eller hvilte litt.

Pelle
Jeg snakket med en ledsager, Frida Racksäter, fra Finspång i Sverige. Hun er ledsageren til Pelle, en 38 årig mann,
som bor på Stenhuset Ressurscenter Mogård. Jeg ønsket at hun skulle formidle mine spørsmål til Pelle, men hun mente det ville bli for tungvint. Hun fortalte at Pelle var lite interessert i å jobbe med hendene, så disse aktivitetene gikk han fort trøtt av. Han likte bedre å jobbe hardt med kroppen, bære tunge steiner og tømmerstokker for å bygge mur og rampe. Det syntes han var givende, det måtte være noe nyttig arbeid, ikke bare gjøre noe for fornøyelsen sin skyld. Enhver deltaker fikk følge sitt eget tempo; ville de ikke holde på med en aktivitet, ble de selvfølgelig ikke tvunget. Noen hadde sine favorittoppgaver, mens de syntes at andre ting var mer kjedelige. Frida hadde jobbet med Pelle i flere år og kjente ham ut og inn. De kommuniserte perfekt med hverandre, og noen ganger var det nok med en dult i siden for at den andre skulle vite hva som mentes. Pelle var veldig nysgjerrig på meg og ville kjenne på armen min og holde meg i hånden, og det syntes jeg var positivt.

Kristina Råstedt Johansson er assistent for Hans. Han bor på avdelingen «Broder Pehr» på Mogård i Stockholm. Det var den første institusjonen for døvblinde i Stockholm. Seks beboere i alderen 43 til 75 år bor permanent på huset, mens assistentene går på skift. Hun forteller at de døvblinde får bo der så lenge de lever. Noen av de eldste beboerne kan ikke håndspråket; de har aldri fått lære det. Hun selv kan det heller ikke, og hvis det kommer nye, unge beboere, kan ikke hun ta seg av dem. Men, smiler hun, det er ikke så lenge til hun skal gå av med pensjon. Ikke så lenge etter at de er kommet hjem til Sverige, så skal de dra på musikkurset på Slettestrand i Danmark. Det kurset er selvfølgelig helt annerledes enn dette på Johnsgård, men like givende og verdifullt. Kristina skryter av det fantastiske opplegget her. De er ute hele dagen og gjør meningsfulle oppgaver.

Trommeslageren Sten Raahauge fra Danmark
Jeg var bare nødt til å snakke med Sten etter trommeseansen på bryggen kvelden før. Han jobber blant annet som kursholder på musikkurset på Slettestrand. Men her på Johnsgård er han kun en observerende gjest, sier han. Det er nå ikke helt riktig, for han jobber sammen med to medarbeidere fra Norge og Sverige om et felles dokumentasjonsprosjekt. Nordisk utdanningssenter for døvblindpersonale vil dokumentere den store verdien man ser
at slike kurs har. Foreldre til døvblinde har i alle år arrangert og finansiert slike kurs. Nå synes man det er på tide at det offentlige tar over litt ansvar, slik at kursene for døvblinde kan fortsette. Sten er ikke med på arbeidsoppgavene på dagtid. Da går han rundt og filmer og tenker store tanker om det som foregår.
– Disse kursene er faktisk så verdifulle, at det offentlige burde betale. Man må nesten se og oppleve selv hvilken
glede det gir de døvblinde å mestre de ulike arbeidsoppgavene. Den sosiale rammen rundt det hele er også utrolig viktig, og det er en fornøyelse å se samspillet mellom deltakerne og ledsagerne. Som kunstner og musiker spiller Sten i tillegg til trommer, også fløyte og gitar. Alle mennesker uttrykker seg rytmisk, sier han, og musikk er en kommunikasjonsform som foregår i en sosial setting. De døvblinde blir en del av en flokk, som kjenner vibrasjonene og rytmen fra musikken.

Hjem
Full av inntrykk og opplevelser dro jeg hjemover. Ved Drevsjø møtte jeg først et reinsdyr i veien, og litt senere var det utrolig nok en lama som spankulerte midt ute i veien. Lamaene blir brukt som gjeterhunder for å holde ulven
unna sauene. Dette var en fantastisk avslutning på oppholdet mitt, og jeg følte meg så heldig over å ha vært med på kurset i naturskulptur på Johnsgård.

Facebook comments:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *