Vinterlykke

Mona Larsen kan fortelle at hun ser frem til vinteren. – I fjor oppdaget jeg Bygdøy i vinterskrud. Det var så vakkert. Uten Ella ville jeg aldri klart å komme meg dit på vinteren. En annen favoritt er Frognerseteren hvor jeg drikker kakao og spiser eplekake i solen. Det er vinterlykke det!

For et par år siden ville ikke Mona sett frem til vinteren. Det var innetid – å bevege seg ute på glatta med dårlige ben var så si umulig. Etter at hun fikk Ella – sin elektriske rullestol, har det derimot forandret seg. – El-stolen betyr veldig mye for meg, innimellom er den nesten meningen med livet. Den gir meg muligheter, fordi jeg kan komme meg av gårde uten å behøve hjelp av andre. Jeg kommer meg ut, får frisk luft, kan gå og gå og gå. Eller kjøre da, enkelte bruker ikke ordet «gå» når de sitter i en el-stol, da kjører man. Jeg sier gå. Mona ser litt ettertenksom ut og sier – Jeg tror det har noe med at mange forbinder det å bruke el-stol med noe negativt. Et tap.

Jeg må jo innrømme at terskelen min for å begynne å bruke Ella var ganske høy. Det at jeg klarer å gå, med store smerter, tilsa at jeg ikke skulle trenge en el-stol, trodde jeg. Da ergoterapeuten foreslo det, var jeg først negativ. Men – jeg bestemte meg for å prøve, siden hun mente det ville være noe for meg. Fortsatt kan jeg bli litt sint fordi jeg trenger den. Fordi… jeg ikke har lyst til å være en som trenger en sånn dings. Men – gleden og mulighetene den gir er så uendelig mye større. Verden åpner seg, og jeg kan delta i den! Med Ella kan jeg gå fire mil på flat mark – litt mindre om vinteren da! Det oppdaget jeg da jeg la ut på tur til Bærums verk fra Smestad.

Etter å ha sjekket på kartet, fant jeg ut at det skulle gå bra å gå dit, og så lade stolen der, før jeg gikk tilbake. Det gikk nesten greit.. jeg gikk tom for batteri før jeg var halvveis tilbake hjemme. Nå har jeg lært at jeg ikke kan gå fullt så langt om vinteren, og at det tar litt tid å full-lade Ella. Slike erfaringer gjør at hun velger å ta t-banen et stykke på vei når hun skal til Frognerseteren, eller på IKEA. Mona forteller at det å gå på IKEA, eller et annet kjøpesenter for den del, med og uten stol ikke kan sammenlignes. – Nå kan jeg være jente. Isteden for å lete etter en stol jeg kan hvile på, eller nærmeste utgang som jeg gjorde før, kan jeg faktisk se på ting! Jeg kan gå på digre butikksentre i timevis, og jeg kan handle masse ting. Når jeg kommer til kassa, kan jeg gå tilbake og hente det jeg har glemt, fordi jeg ikke er sliten eller har vondt. Det har jeg aldri kunnet gjøre før Ella.

Aller best liker Mona å bevege seg ute med Ella. Ta en tur til Ullevållseter, eller bare rusle en tur rundt i nabolaget og se på hager, hus og nyte det å være ute. – Før jeg tok i bruk Ella, var det umulig. Nå finnes det aldri dårlig vær. Det er bare å kle godt på seg. Med tøy og pledd fungerer det som bare det. Det er deilig å være ute. Oslo er morsom å se fra hjørne til hjørne. Det blir som en oppdagelsesferd i egen by! Det er ikke vanskelig å komme frem heller. Det sies og skrives mye om utilgjengelighet, men jeg synes det fungerer greit. Det blir ryddet relativt godt om vinteren. Skulle det være en høy kant, eller mye snø, er det jo bare å gå litt lenger av gårde for å finne et lettere sted hvor man kommer frem. Ella tar seg veldigmgodt frem.

Nå er jeg flink til å utforske og er ikke så redd. Det er viktig å utforske – for å se nye muligheter og gleder! Jeg har byttet motor tre ganger siden januar, og det sier litt om hvor mye jeg har brukt Ella. Etter at jeg fikk el-stolen, ligger ikke lenger begrensningene i kroppen, men i det å tørre å utfordre meg selv både i forhold til å vise meg i Ella og det å forstå at dette er noe bra, å bruke el-stol. Jeg håper virkelig at flere tør å ta i bruk et så fantastisk hjelpemiddel, og at de ikke lar seg stoppe av egne fordommer, avslutter Mona før hun drar videre på oppdagelsesferd i vinter-Norge.

Facebook comments:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *