Category Archives: Hørsel

Telefoni for hørselshemmede

COMMidt AS er spesialister på telefoni for hørselshemmede. Produktene utvikles i nært samarbeid med Rikstrygdeverket (NAV) og produseres i Norge.

Av Roar Austvik, daglig leder ved COMMidt AS

Lydkvaliteten er det viktigste for oss. Når man snakker i telefonen har man kun telefonlyden «å støtte seg til», og derfor blir lydkvaliteten viktigere når man lytter på telefonen enn ellers. Flat frekvenskarakteristikk blir også viktig, slik at man ikke motarbeider innstillingene på høreapparatene. Taleoppfattelsen blir også betydelig bedre når man får telefonlyd på begge ørene. Derfor har vi satset på halsslynger som også er behagelig å ha på seg. Et annet argument for å «henge» slyngen på brystet er at vi der også lett kan få plass til tilstrekkelig batterikapasitet.

En ting man også bør tenke på er at man lett skal kunne skifte batteri selv når det har gått noen år. Multifunksjonalitet er også et viktig tema hos oss. Med multifunksjonalitet mener vi at halsslyngen for mobiltelefon også eksempelvis skal kunne benyttes som samtaleforsterker. Eller for at du skal få lyd fra iPod’en din i samme slynga. Dette for å forenkle «hverdagen» til den som er hørselshemmet. Hverdagslige situasjoner dekkes med samme teleslynge som man benytter for mobiltelefonen ved hjelp av enkle tilleggsprodukter. Dette på en sånn
måte at alt blir enkelt å reise med, og det blir mindre ting å sørge for batteri i, sørge for ladning og lignende. Hvis du klikker deg inn på www.horsel.no, så får du se en DVD som viser hva vi mener med multifunksjonalitet. Den enkleste måten å få hørselshjelpemidler diskrè på er å gjøre dem likt med andre ting som vi alle bruker. Tilleggsvis skal hjelpemidlene være enkle å bruke. Og like selvsagt må alt være tillatt å bruke i bil også. Et annet element er at hjelpemidlene må «sitte godt» under aktivitet som for eksempel sykling/jogging, og de bør også kunne bæres under klær (fisketur….).

Mobiltelefonen
I dag er det slik at snart alle har mobiltelefon. Noen telefoner har Bluetooth og noen ikke. Om din telefon har Bluetooth ser du i menyen på telefonen. Vår Bluetooth- slynge for mobiltelefon heter Blues og den virker opp mot alle Bluetooth mobiltelefoner. For høreapparatbrukere mener vi at det er bedre med halsslynge enn med noe man henger på øret, da høreapparatet allerede tar sin plass (og gjerne brillestang i tillegg). Halsslynga Blues er den eneste Bluetooth teleslyngen for mobiltelefon som er laget for hørselshemmede «fra grunnen av».

Bordtelefonen hjemme
De fleste har vanlig analog telefon hjemme. Her gjelder regelen om at dersom du kan benytte en standard telefon med
teleslynge i røret og som selges i vanlige butikker, så skal du kjøpe telefonapparat selv. Det du derimot skal være klar over er at mange av disse telefonene har dårlig lyd, svak lyd og gjerne en dårlig teleslynge også. Mange trenger en telefon med sterkere lyd. Disse er «hjelpemiddeltelefoner» som tildeles av Hjelpemiddelsentralen på helt vanlig måte. Det som skiller dem fra de vanlige telefonene er normalt at lyden kan stilles til mye høyere nivå (ikke sikkert du bruker høreapparat hele tida) og at lydkvaliteten også er bedre. Mange hørselshemmede ønsker også nummervisning på telefonene. Dersom du har «Auto-T» på høreapparatet (magnet i telefonrøret som slår høreapparatet i T når du holder opp røret) så kan det være lurt å tenke på at røret bør være utstyrt med denne magneten.

Alternativt kan du få en magnet som du «taper» på røret. De fleste Hjelpemiddelsentralene krever at du har prøvd en av «standardtelefonene» og at du fant den for dårlig før du «får» en hjelpemiddeltelefon. Dersom du har svært stort hørselstap så får du veldig mye bedre taleforståelse med løsningen under (se bordtelefon på jobb). Årsaken er at du da får lyd på begge ørene, noe som er viktig for de med store hørselstap. Et eksempel på en god bordtelefon for hjemmebruk er Relation (Hjelpemiddelnr 027603).

Trådløs telefon hjemme
Nye trådløse telefoner støyer ofte på høreapparatet når avstanden mellom dem blir for liten. Dersom den trådløse
telefonen har hodesett-uttak så kan du bruke Classic halsslynge. Noen trådløse telefoner har «toveis høyttalende»-funksjon som gjør at du kan holde telefonen et stykke fra høreapparatet. Men da går til gjengjeld lyden ut i rommet, noe som ikke passer for alle. Det finnes også noen få trådløse telefoner med innebygd teleslynge i røret
og som delvis er skjermet for denne radiostøyen, men erfaringene er at det er vanskelig å bli kvitt denne støyen.
Noen få trådløse telefoner har også innebygd Bluetooth, og da kan du eksempelvis benytte Blues halsslynge.

Bordtelefonen på jobb
På arbeidsplass har de fleste i dag systemtelefoner med display. På jobben er det også mange som snakker mye i telefonen, og man har tilleggsvis også behov for å ha hendene frie for tastatur etc. mens man prater i telefonen. Det er også slik at lydkvaliteten blir enda mer viktig på en arbeidsplass, og lyd på begge ørene blir derfor enda mer viktig enn hjemme. COMMidt har nå laget en forsterker som gjør flere ting. Den heter Tango og leveres med halsslynge. Tango passer til alle bordtelefoner. Den gir selvsagt god og kraftig lyd på teleslyngen. I tillegg forsterker den også opp lyden på telefonrøret så du får god lyd om du ikke har høreapparatet på hele tiden også.

I likhet med halsslyngene til mobiltelefonen kan du også kople til mange andre ting til forsterkeren slik at du kan
ha færre hjelpemidler. For eksempel kan du kople til en mikrofon til forsterkeren slik at du får bedre lyd fra dem som prater til deg på kontoret. Eller du kan kople til en radio slik at du kan lytte til eksempelvis P4 mellom samtalene.

Johnsgård Turistsenter

Årets kurs er nummer ti i rekken, og aldri har det vært så mange deltakere med. Her er femten døvblindfødte deltakere og femti medhjelpere, eller ledsagere, og familiemedlemmer. Nordmennene er i mindretall; de svenske og danske deltakerne dominerer. De tre nordiske landene samarbeider, og i år har tydeligvis mange valgt å reise til Johnsgård Turistsenter.

Johnsgård Turistsenter ligger ca. en time fra Røros, langt oppe i fjellet, med skog på aller kanter. Det er vakkert beliggende ved vannet Langsjøen, og består av en gård med kyr og geiter, og en campingplass. I tillegg arrangeres det kursvirksomhet her. Paret som driver stedet, Grethe og Jan Olav Steigen Johnsgård, lever og ånder for dette arbeidet. For 20 år siden fikk de en sønn som var født døvblind. Da ble verden annerledes for dem. Etter hvert skjønte de at her var mye upløyd mark. Det fantes lite stimuli for døvblinde. Hva skulle de gjøre for at sønnen deres skulle bli stimulert og få gode sanseopplevelser? De hadde lyst å lage noe spesielt i naturen som han og andre døvblinde kunne ha glede av.

Natursti
Derfor laget de en natursti som inneholder mange sanseopplevelser for døvblinde. Her er blant annet steinstatuer som det er hugget inn mønster i, eller stein som har hånd- og fingeravtrykk. Det finnes en sandgrop man kan dyppe fingrene i og kjenne sanden gli mellom fingrene, eller en grop med småstein som gir en helt annen følelse i hendene. Trær og mose, kongler og strå, alt er brukt for å gi en god sanseopplevelse. Balansen blir også utfordret, fordi man beveger seg i ulendt terreng.

Arbeidsoppgaver
Johnsgård Turistsenter døvblindeDa jeg kom om mandagen, hadde gruppen allerede vært i aktivitet siden fredag, så de var kommet langt i arbeidet. Jeg ble tatt imot i resepsjonen av Grethe, som straks inviterte meg med bort i skogen, hvor gruppen satt og drakk kaffe og spiste boller og oppsummerte dagen. De satt på tømmerbenker og koste seg, og snakket om hva som hadde vært vellykket og gøy i løpet av dagen, eller om noe hadde vært kjedelig. Aktivitetene og arbeidsoppgavene hadde vært varierte. Noen hadde jobbet med stein, noen med tømmer, og noen hadde laget lysestake, smykke eller annen kunst av
smijern. Motorsag og boremaskin ble brukt for å forme skulpturene. Med assistanse fra ledsagerne fikk de døvblinde
holde redskapene selv og dermed føle vibrasjonene som ristet gjennom dem. I smien kjente de varmen fra gruen og
fikk hamre på jernet som ble formet til gjenstander. Alle følte de hadde fått til noe viktig, og at opplevelsene hadde vært spennende. Ledsagerne formidlet de mange inntrykkene deltakerne hadde, og de skrøt også av lederne på kurset. De var så kunnskapsrike,motiverende og flinke til å legge til rette, slik at alle fikk utbytte av aktivitetene. De svære trærne vi satt under var dekorert med girlandere laget av tidligere kursdeltakere. Utskårne
trestykker var tredd inn på et tau og hengt opp på kryss og tvers i trærne.

Utrolig kreativt, må jeg si. På et trebord ved siden av oss lå et lignende halvferdig arbeid som kursdeltakerne holdt på med. Det skal også opp i et tre. For hvert nytt kurs hugges en gren av treet, som blir delt opp i små skiver, som deltakerne lager kunst av. Siste kursdag henges kunstverket opp til alles fornøyelse.

Nordisk samarbeid
Jeg snakket med et par svenske assistenter, og de fortalte at de var åtte stykker totalt fra Gøteborg. Dette kurset er et nordisk samarbeid, og her er deltakere fra Sverige, Danmark og Norge. De andre landene har lignende kursopplegg, men kurset i Danmark har fokus på musikk. Ellers går det i skulpturering i stein, tre og smijern, og håndarbeid, som toving av garn.

Området
Etter samlingen i skogen fikk jeg tildelt en campinghytte i skogbrynet. Her er mange små og store campinghytter, og nedenfor ligger et område ved vannet Langsjø med campingvogner og telt. På bryggekanten er et oppvarmet basseng for dem som liker å dyppe seg i over 30 grader. Flere av deltakerne tok seg en varm dukkert i badestampen istedenfor å
bade i det mer friske vannet.

Fest
Om kvelden var det fest på bryggen! Snakk om kjempefint party! Grethe sto og grillet selvfisket sik til oss, og hjemmelagete gjeddekaker sto også på menyen. Til tross for «fem tusen» bein i siken, var fisken og fiskekakene en delikatesse, og rømmegrøten etterpå smakte himmelsk. For dem som ikke likte dette, var også kotelett og pølse et alternativ. Til dessert var det multekrem og tyttebærkrem, og øl, mineralvann, vin og kaffe kunne nytes til maten. Vi spiste oss gode og mette, og stemningen var kjempegod. Det så ut som om alle hadde det hyggelig. Jeg ble blant annet kjent med en stor delegasjon fra Bergen. De holdt til på Kloppedalen bofellesskap på Nesttun. De reiste ofte på kurs og hadde vært på Johnsgård Turistsenter flere ganger. Her likte de seg så godt. Innholdet på kurset ga stort utbytte for deltakerne. De ble rett og slett gladere av å være med på aktivitetene og det sosiale fellesskapet. Det er lett å bli isolert som døvblind. Derfor er fysiske og psykiske stimuli veldig viktige. Deltakerne betaler selv for kurset, og de tar av ferien sin for å være med, så det viser hvor godt de liker å komme hit.

Kvelden fortsatte med sang, musikk og dans. Mathias «smed» Melje spilte på fele, og tonene pisket opp stemningen. Tilnavnet «smed» har han fått, fordi han er sjefen i smien på dagtid, og hjelper til med å smi kunstverk. Spesielt
lystig var trommingen som den danske kunstneren Sten Raahauge bidro med. Den rytmiske trommingen utløste en spontan dansering rundt i den overbyggete grillstuen på bryggen. Flere av deltakerne viste seg etter hvert å være dyktige trommeslagere, og de strålte av glede i utfoldelse av musikken. Til jubel fra oss andre ble de motivert til å tromme i vilden sky, og stemningen sto i taket. Da jeg gikk og la meg, var det framdeles stor aktivitet på bryggen, og en liten fugl fortalte neste morgen at de holdt på til langt ut i de små timer.

Ny arbeidsdag
Etter mye frisk fjelluft sov jeg godt i campinghytten om natten, og uthvilt og klar for en ny dag stilte jeg klokken åtte til frokost i matsalen. Deilig grovt brød med pålegg, og juice, melk og kaffe til, gjorde starten på dagen perfekt. Så var det samling klokken ti da ny arbeidsdag begynte. I arbeidsleiren holdt deltakerne på med forskjellige arbeidsoppgaver. Noen bygget en mur av stein, andre smidde smykker, kroker eller kiler, og noen filte eller hugget i stein for å lage mønster. Figurene var stilige og lignet på helleristninger, for eksempel en sol, et
menneske, et dyr. En gruppe deltakere bygget en rampe eller inngang til naturstien. Innimellom tok de pause, gikk en tur eller hvilte litt.

Pelle
Jeg snakket med en ledsager, Frida Racksäter, fra Finspång i Sverige. Hun er ledsageren til Pelle, en 38 årig mann,
som bor på Stenhuset Ressurscenter Mogård. Jeg ønsket at hun skulle formidle mine spørsmål til Pelle, men hun mente det ville bli for tungvint. Hun fortalte at Pelle var lite interessert i å jobbe med hendene, så disse aktivitetene gikk han fort trøtt av. Han likte bedre å jobbe hardt med kroppen, bære tunge steiner og tømmerstokker for å bygge mur og rampe. Det syntes han var givende, det måtte være noe nyttig arbeid, ikke bare gjøre noe for fornøyelsen sin skyld. Enhver deltaker fikk følge sitt eget tempo; ville de ikke holde på med en aktivitet, ble de selvfølgelig ikke tvunget. Noen hadde sine favorittoppgaver, mens de syntes at andre ting var mer kjedelige. Frida hadde jobbet med Pelle i flere år og kjente ham ut og inn. De kommuniserte perfekt med hverandre, og noen ganger var det nok med en dult i siden for at den andre skulle vite hva som mentes. Pelle var veldig nysgjerrig på meg og ville kjenne på armen min og holde meg i hånden, og det syntes jeg var positivt.

Kristina Råstedt Johansson er assistent for Hans. Han bor på avdelingen «Broder Pehr» på Mogård i Stockholm. Det var den første institusjonen for døvblinde i Stockholm. Seks beboere i alderen 43 til 75 år bor permanent på huset, mens assistentene går på skift. Hun forteller at de døvblinde får bo der så lenge de lever. Noen av de eldste beboerne kan ikke håndspråket; de har aldri fått lære det. Hun selv kan det heller ikke, og hvis det kommer nye, unge beboere, kan ikke hun ta seg av dem. Men, smiler hun, det er ikke så lenge til hun skal gå av med pensjon. Ikke så lenge etter at de er kommet hjem til Sverige, så skal de dra på musikkurset på Slettestrand i Danmark. Det kurset er selvfølgelig helt annerledes enn dette på Johnsgård, men like givende og verdifullt. Kristina skryter av det fantastiske opplegget her. De er ute hele dagen og gjør meningsfulle oppgaver.

Trommeslageren Sten Raahauge fra Danmark
Jeg var bare nødt til å snakke med Sten etter trommeseansen på bryggen kvelden før. Han jobber blant annet som kursholder på musikkurset på Slettestrand. Men her på Johnsgård er han kun en observerende gjest, sier han. Det er nå ikke helt riktig, for han jobber sammen med to medarbeidere fra Norge og Sverige om et felles dokumentasjonsprosjekt. Nordisk utdanningssenter for døvblindpersonale vil dokumentere den store verdien man ser
at slike kurs har. Foreldre til døvblinde har i alle år arrangert og finansiert slike kurs. Nå synes man det er på tide at det offentlige tar over litt ansvar, slik at kursene for døvblinde kan fortsette. Sten er ikke med på arbeidsoppgavene på dagtid. Da går han rundt og filmer og tenker store tanker om det som foregår.
– Disse kursene er faktisk så verdifulle, at det offentlige burde betale. Man må nesten se og oppleve selv hvilken
glede det gir de døvblinde å mestre de ulike arbeidsoppgavene. Den sosiale rammen rundt det hele er også utrolig viktig, og det er en fornøyelse å se samspillet mellom deltakerne og ledsagerne. Som kunstner og musiker spiller Sten i tillegg til trommer, også fløyte og gitar. Alle mennesker uttrykker seg rytmisk, sier han, og musikk er en kommunikasjonsform som foregår i en sosial setting. De døvblinde blir en del av en flokk, som kjenner vibrasjonene og rytmen fra musikken.

Hjem
Full av inntrykk og opplevelser dro jeg hjemover. Ved Drevsjø møtte jeg først et reinsdyr i veien, og litt senere var det utrolig nok en lama som spankulerte midt ute i veien. Lamaene blir brukt som gjeterhunder for å holde ulven
unna sauene. Dette var en fantastisk avslutning på oppholdet mitt, og jeg følte meg så heldig over å ha vært med på kurset i naturskulptur på Johnsgård.

Eikholt Ressurssenter for døvblinde i Drammen

Margareth Johnson arbeider på Eikholt Ressurssenter for døvblinde, som er et landsdekkende kompetansesenter. Deres hovedoppgave er å ha tilpasningskurs for døvblinde, og de døvblinde søker om å få komme på kurs hos dem. Det kan være regionssenteret for døvblinde eller hjelpemiddelsentraler som bistår med å søke, men mange døvblinde søker selv også. Continue reading

Penger er ikke alt

Roar Austvik er gründeren bak suksessfirmaet COMMidt AS som produserer kommunikasjonshjelpemidler for hørselshemmede.

Roar Austvik er mannen bak suksessproduktene Tango, Jazz, Blues, Medley og andre hjelpemidler som bærer navn fra musikkverdenen. Det er ikke tilfeldig at nettopp disse navnene er valgt. De spiller alle på at musikk er lydopplevelse og henspeiler på kommunikasjon. Nettopp det er Roar Austviks visjon, slik vi oppfatter det. Produktene fra COMMidt hjelper mange med forskjellige hørselhemninger til et bedre, mer aktivt og deltakende liv, og det er Roars mål når produktene utvikles.

Vi hadde fått en avtale med Roar hvor vi skulle på besøk for å møte mannen bak denne enestående satsingen. Vi skulle bli litt kjent med produktene, bedriften, bedriften som produserer for COMMidt, og brukerne. Roar, som i
tillegg til å være daglig leder for bedriften, også tar seg av markedsføringen i Norge, hadde satt av en hel dag til Ergostart for at vi skulle få et godt innblikk i hva som må til for å skape gode hjelpemidler i en trygg og solid bedrift.

Roar tok oss også med for å møte en bruker av COMMidts løsninger. Roar kan fortelle at det hele startet med en satsing innen telefoni og data, men at det snart dreide seg mot telefoni og hørselhemning, som nå er hovedsatsingsområdet. I tillegg driver COMMidt en klinikk hvor tilpasninger til spesielle behov er hovedproduktet.
Kona Irene, som er audiograf, er lederen for Hørselsenteret. Hørselsenteret blir i hovedsak benyttet av mennesker fra regionen, men Roar kan fortelle at noen av kundene bor såpass langt unna at de kommer med fly til Værnes.

Fra starten i 1992 frem til nå har utviklingen vært veldig god. Produktene har fått et godt rykte, både teknisk, estetisk og brukermessig sett. I 2005 startet eksport av COMMidts produkter, og i dag eksporteres det til Australia og mange land i Europa, for eksempel Storbritannia og Israel. I følge Roar har COMMidt et meget godt samarbeid med Rikstrygdeverket, nå NAV, Hjelpemiddelsentralene, Innovasjon Norge og SINTEF, og han lar oss få oppfatningen av at uten dette samarbeidet ville utviklingen vært mye vanskeligere. Det kan vi kanskje forestille oss, men samtidig mener vi at et slik samarbeid er lettere å få gjennomført når man forhandler med en mann som Roar Austvik. Han har en idealisme som skinner gjennom i alt han sier, og hans begrunnelser for valgene er så gode, at enhver vil ha tro på at dette er noe å satse på.

Hørsel – et samfunnsproblem
–En av syv i den vestlige verden har et hørselsproblem, en av tjue bruker høreapparat, og den vanlige oppfatningen har vært at man må øke lydstyrken for å kompensere for hørselstapet, sier Roar. Det er en helt feil måte å nærme seg problemet på, og Roar har tatt konsekvensene av dette. Alt handler om signal og støy, og derfor er det viktig å få god kvalitet på lyden, i tillegg til at den må være høy nok. I hans produkter legges det stor vekt på lydkvaliteten, og dette blir lagt inn allerede i planleggingsfasen. Roar kunne fortelle at lydkvaliteten deres er så god, at en verdenskjent produsent av lydprodukter primært for musikk (hodetelefoner, mikrofoner), uoffisielt
innrømmet at COMMidts lydkvalitet var bedre.

Det er fire kriterier som skal oppfylles når et produkt utvikles; det skal ha meget god lydkvalitet, det skal være
estetisk, brukervennligheten skal være på topp, og i tillegg skal det være flerfunksjonelt. Med flerfunksjonalitet
mener Roar at samme enheten man bruker å prate i mobiltelefonen med, også skal kunne brukes til andre ting, for eksempel kommunikasjon med sideperson i bil, i sosiale sammenhenger, i møter osv. Slik blir det totalt sett mindre utstyr å drasse på, og mindre å sette seg inn i. Selv om hovedfokuset ligger på god lydkvalitet, er det like viktig at brukervennligheten er slik at alle kan bruke disse løsningene.

– Man skal ikke glemme at hørselhemninger er noe alle aldersgrupper har, og man må tilrettelegge slik at alle kan greie å betjene hjelpemidlene, fra de aller yngste til de aller eldste. Det er en utfordring for oss, kan Roar fortelle. Samarbeid for brukeren For å greie dette er man avhengig av gode innspill fra alle som har med utviklingen av produktene å gjøre. Ved COMMidt har de en stab bestående av mennesker i ulik alder, med variert bakgrunn og mangfoldige interesser.

– Det er viktigere at mennesker som skal jobbe sammen i team, passer godt sammen, enn hva de faktisk kan. Men vi har vært heldige og skaffet oss dyktig arbeidskraft. Man kan lære opp medarbeidere til den jobben de skal utføre, nesten uansett bakgrunn, men man kan vanskelig lære dem å lage et godt samarbeidsmiljø, er Roars faste mening om nettopp dette. Vi i Ergostart fikk se resultatet av denne filosofien ved vårt besøk. Det var veldig tydelig at de som jobber der har et meget godt arbeidsmiljø, og tonen mellom de ansatte var god. Jeg fikk inntrykk av at alle stod på lik linje. Men uansett om tonen var uformell og kameratslig, lå ikke alvoret langt unna. Det skinte tydelig igjennom at hver enkelt var dedikert til sitt virke og at bedriften var viktig for alle.

Entusiasme gir resultater
Hva kan så grunnen være til at denne lille bedriften, med kun ti ansatte, har en slik suksess både nasjonalt og internasjonalt? Det er flere grunner til dette, men en av hovedårsakene er nok at de som jobber med dette er entusiastiske og opptatte av brukeren. En slik innstilling er lett for andre mennesker å merke og virker positivt inn på potensielle kunders oppfatning både av produktet og av produsenten.
– For meg er det viktig at man faktisk hjelper mennesker som har et problem i dagliglivet, å stille på lik linje med andre mennesker uten dette problemet. Det kan vi si at vi gjør. Med den «nye» telefonbruken som gjorde seg gjeldende da mobiltelefonene ble allemannseie, ble de som hadde hørselshemning enda mer isolert enn de var før. Vi hjelper dem, slik at de kan benytte telefon som alle andre mennesker. Det i seg selv er minst like viktig som å tjene penger. Vi kan heller ikke legge skjul på at vi er nødt til å tjene penger i tillegg, vi er nødt til å betale
lønn til de som jobber med dette, men det er ikke drivkraften bak satsingen og utviklingen i COMMidt, sier Roar.

Bedriften som produserer COMMidts produkter er en arbeidsmarkedsbedrift som befinner seg i Levanger sentrum. Nord-Trøndelag fylke, Levanger kommune og Verdal kommune er de største eierne. Bedriften beskjeftiger omlag 170 personer og ble opprettet i 1970. Bedriftens elektroavdeling, som er ISO-sertifisert, har moderne utstyr for produksjon av små og mellomstore serier av kretskort. En del av COMMidts produktutvikling foregår også her, ved hjelp av Innherred Produkters egen produktutvikler. En slik konstellasjon betinger et nært og godt samarbeid for at resultatet skal bli optimalt. At det ikke er noe problem i denne sammenhengen, skjønner Ergostarts utsendte umiddelbart.

Tonen mellom Roar og de ansatte ved Innherred Produkter minner mer om en samling gamle kjente enn om situasjonen hvor Roar faktisk er en av Innherred Produkters største kunder. Vi blir tatt imot av elektroavdelingens leder, Alf Skjerve, som forteller oss litt om selve bedriften generelt og om elektroavdelingen spesielt. Omvisningen i elektroavdelingen viser oss at Roar Austviks hjertebarn blir tatt godt hånd om av alle de ansatte. En liten overraskelse for Ergostart var at hver eneste enhet produsert for COMMidt, blir manuelt kontrollert for feil i to omganger før det blir sendt ut på markedet. I løpet av vår omvisning på bedriften får vi hele tiden bekreftelser på vårt inntrykk av Roar Austviks filosofi som bedriftsleder, og nettopp denne filosofien gjør at det blir kort vei fra alle ledd i organisasjonen og opp til ledelsen. For oss i Ergostart virker det som om dette også er et overordnet mål for daglig leder ved COMMidt, Roar Austvik.

Når vi så tenker på at dette er et helnorsk produkt, utviklet og produsert på lokalt plan, og med eksport og stor anerkjennelse internasjonalt, kan vi føle en viss stolthet. Vi i Ergostart får det bestemte inntrykk av at Roar
Austvik mener alvor med sin satsing i COMMidt, og at vi neppe har hørt det siste ordet derfra.

Brukeren: Terje Hellesø
Vi møter rektor Terje Hellesø på hans arbeidsplass ved Tuv skole i Ronglan, Levanger Kommune. Terje er stort sett døv på høyre øre og bruker høreapparat på venstre øre. Vår oppfatning er at det må være et problem å skulle være rektor med et slik handikap. Som rektor er man jo avhengig av å kunne snakke i telefon, man må kunne oppfatte det som blir sagt uten misforståelser, og man må kunne delta på møter, snakke til forsamlinger og i det hele tatt delta aktivt på mange plan. Når man møter Terje, er det vanskelig å forestille seg at han har så store problemer med hørselen. Han har imidlertid hatt god tid til å lære seg å leve med det, fordi han har brukt høreapparat i 50 år. Terje benytter halsslyngen Blues fra COMMidt, som kommuniserer med mobiltelefonen via bluetooth. Dermed får Terje telefonlyden rett på øret, slik som ved vanlig bluetooth håndfrisett. Han er meget fornøyd med produktet, og setter pris på den «anonymiseringen» som er gjort ved å «forkle» hjelpemiddelet. Halsslyngen kunne vært en MP3-spiller som i dag benyttes av veldig mange. Ergostart var i følge med Roar Austvik ved dette besøket, og det var interessant å overvære møtet mellom produsent og bruker. Det som kanskje var gjennomgående tema, var tilgjengeligheten til slike hjelpemidler. Det betyr mye for hver enkelt bruker at fagpersonene de møter faktisk har kunnskap om, og formidler videre sin innsikt i hvilke hjelpemidler som fins og som kan passe i den spesifikke brukerens situasjon.

Vi fikk vite at det kun var øre-nese-halsleger som kunne rekvirere høreapparater, som forøvrig ble behandlet som «protese» og ikke som hjelpemiddel. Audiografene derimot, som er eksperter på hørsel, har ikke slik rett. Det som Terje satte størst pris på var nok brukervennligheten ved dette hjelpemiddelet. Nettopp det var meget viktig, mente han, fordi at mange av brukerne var eldre mennesker uten stor erfaring i bruk av moderne teknologi. Denne teknologibarrièren vil nok bli mindre etter hvert som brukerne tilvenner seg bruk av ny teknologi. Det samme problemet har jo vært gjeldende ved alle store nyskapninger innen teknologi, man kan bare se på radioen da den kom,
TVen da den kom osv.

Terje kunne fortelle oss at når han kjører bil, har han store problemer med å kommunisere med sidepersonen, fordi han har det døve øret vendt mot passasjeren. Senere samme dag skulle Terje og kona ut på en lengre biltur, for så å returnere noen dager senere. Stor var både gleden og overraskelsen da Roar dro opp fra sekken en mikrofon som løser problemet med kommunikasjon med passasjeren. I samme slengen fikk han også hjelpemidler som vil bedre kommunikasjonsevnen ved møter og i sosiale situasjoner ellers. Alt sammen kobles til den halsslynga han likevel bærer stort sett alle sine våkne timer.