Guds hus ikke for alle

I løpet av juni ble jeg rikere. Som mange andre niendeklassinger ble jeg nemlig konfirmert. Men det er synd at Guds hus ikke er for alle.

Strålende sol, fornøyd konfirmant og hyggelig selskap. Så langt alt vel. I tillegg til den økonomiske rikdommen, fikk jeg også rikelig med erfaring. I løpet av konfirmasjonstida mi har jeg vært ofte i kirka. Og har fått erfare at Guds hus ikke er for alle. Jeg er likevel heldig. For jeg kommer meg inn i kirka her jeg bor. Den har til og med heis. Her er det mer snakk om «småsnacks», som at handikap-parkeringen nær kirken har en høy fortauskant, som gjør parkeringen ubrukelig. Eller at jeg må ta rennfart, med fare for nakkeslengskade, for å komme over dørstokken.

Landgang inn i kirka
Men da jeg skulle i begravelse til min bestefar i en annen kirke, måtte de hente landgangen til ambulansebåten for at jeg skulle komme meg inn til begravelsen. På den øya hvor jeg har hytte, er det flere kirker. Det bor også folk der som bruker rullestol. Ingen av disse kan komme inn i kirka uten å bli løftet inn. Slik er det mange steder rundt omkring i landet. Kirka er vel fortsatt statlig, og når noe er statlig skal det være tilrettelagt for alle. Gjelder ikke det også Den norske kirke? Slik situasjonen er i dag, med umulige innganger, er faktisk min påstand at Guds hus ikke er for alle.

Blikkfanget i midtgangen
Og når jeg nå først har tatt deg med inn i kirka, må jeg påpeke en ting til: Nemlig vi som må sitte i midtgangen. Mange kirker har fastlåste benker. Tenk om noen hadde fjernet litt av ei benkerad slik at jeg med min rullestol kunne bli en i mengden, og ikke et blikkfang, som regelrett sitter i veien. Se for deg meg når brudeparet koster forbi, og brudesløret henger seg opp i hjulet. Eller i begravelse der kista får et passasjeproblem på grunn av meg. Jeg rykker gjerne ut til siden hvis noen lager plass

Fjern trappa
Bedehusene rundt omkring har heller ikke sin sti ren. Jeg har sett mange, prøvd meg på noen, og kommet meg inn i en håndfull. Hva er det med bedehusene egentlig? De sier de vil at folk skal komme, men tilrettelegger ikke. Jeg synes synd på gamle mennesker, som kanskje har brukt bedehuset i mange år. Den dagen beina og balansen svikter, er det ikke plass til dem lenger. Skulle du havne i rullestol, kan du risikere at Guds hus ikke vil ha deg lenger. Så her kommer en oppfordring både til lokalsamfunn og staten: Gjør døren høy gjør porten vid … og se til å fjerne den
«stygge» trappa!

Facebook comments:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *