Om integrering av funksjonshemmede i skolen

Siden midten av syttitallet har integrering vært det store mantra i skolekretser. Alle skulle integreres for en hver pris, det skulle gi alle like muligheter. Hvor tanken opprinnelig oppsto vet jeg ikke, men at den ikke nødvendigvis var så riktig vet jeg litt om.

Det var ei lita jente som begynte på skolen i 1997. Hun var nettopp fylt seks år, men moden for skole? Neppe. Før
skolestart hadde vi jobbet mye for å legge forholdene til rette, hun skulle ha datahjelpemidler tilgjengelig, hun skulle ha fast plass og forutsigbare omgivelser. Hun var innvilget assistent på skolen og skulle få hjelp når hun ikke greide oppgavene som skulle utføres. Det begynte andre elever på skolen, med behov for hjelp, men uten ressurser.
De endte opp med min datters tilkjente ressurser.

Faglig motvilje
Hvorfor en skulle gå på skolen tror jeg aldri hun skjønte. Læring på egne premisser ble det lite av, og utbyttet deretter. De hjelpemidlene som var innvilget var det faglig motvilje mot, blyant og håndskrift var det som telte. Vi hadde møte på møte med den ene servile tjenesten etter den andre. Følelsen av å være totalt stupid var det mest fremtredende når vi gikk hjem. Det ble sju år med vegring mot å gå på skole. Vegring mot lekser og total sosial fallitt.

Visst var det lyspunkter, hun tilegnet seg gode leseferdigheter etter hvert, og hadde stor glede av bøker hun leste. Tanken på ungdomsskolen spøkte i bakgrunnen. Skolen og pp-tjenesten ønsket vanlig ungdomsskole. Det var ikke
noe alternativ. Bare tanken var som å slippe en liten unge ut på E39 i rushet og håpe at det gikk bra. Redningen kom fra uventet hold. En barnevernspedagog og en spesialpedagog så den lille jenta. De så sårbarheten og umodenheten hennes. De stilte opp på møter, talte hennes sak, støttet oss og turte å være uenige, turte å tenke framover, og så at konsekvensene kunne bli alvorlige. Det er sjelden jeg har opplevd en så uforbeholden og velbegrunnet støtte.

Det er svært sjelden noen har bekreftet at funksjonshemningen hennes faktisk byr på en del utfordringer. Av og til må en se hva som er problemet og ikke bare «se etter de sterke sidene, det som fungerer». Realisme, brutalt ærlig realisme, er det få som tør å formidle. Disse viste at realisme er å se muligheter og en ny vei å gå. I første omgang fikk jenta en prøveuke på alternativ skole, hun kom hjem og lurte på om hun ikke bare kunne begynne.

«Mongoskole»
Når sommeren nærmet seg hadde noen overbevisende sjeler fortalt henne at hun skulle begynne på «mongoskole». Var det noe hun ikke ville så var det det. Sommerferien ble tøff, det var mye motstand, mye gråt og mange harde ord.
Når høsten kom og skolen begynte, opphørte all motstand. Det var gøy på skolen, hun fant seg til rette, møtte opp,
gjorde lekser og blomstret. Uten overdrivelse kan jeg si at uten skolens innsats disse tre årene ville situasjonen vært en ganske annen. Hun har lært, modnet og fått erfaringer hun aldri ville fått ellers. Hun har fått jobbe med det hun er flink til, har utviklet interesse i flere retninger. Hun har utfordret seg sjøl, hun tør mer, og hun har
fått litt større sosialt nettverk. De tre siste årene har bygget henne opp på alle måter. Hun er skolemotivert og blid, interessert i kunnskap og åpen for videre skolegang.

Samfunnet trenger ikke en skole for alle, men skoler for den enkelte. Noen trenger mer oppbakking og tilrettelegging for å utvikle seg faglig og personlig. Min datter fikk muligheten, vi har mange å takke. Først og fremst de på familieklinikken som SÅ henne, som sto opp og som brydde seg. Deretter alle på skolen som la alt til
rette og ga henne de tre beste og mest utviklende årene hun har hatt hittil i livet. Det er viktig å slamre i dørene, men det trengs mot for å gjøre det. Det er altfor lett å liste seg gjennom. Takk til de som turte å slamre litt ekstra sammen med oss.

Facebook comments:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *