Category Archives: Reportasjer

Reportasjer og artikler innen hjelpemidler til funksjonshemmede og eldre. Tips oss om hvem som fortjener ekstra oppmerksomhet.

Veiledning om barns rettigheter

Leave a reply

Et nytt hefte fra Sosial- og helsedirektoratet gir veiledning til alle som driver med saksbehandling i forhold til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier.

Foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne strever ofte i møtet med hjelpeapparatet, og med å håndtere ulik
informasjon fra forskjellig hold. Som et av flere tiltak for å har Sosial- og helsedirektoratet gjennomført et 2-årig program for bedre tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet til familiene – også kalt TaKT.

Nytt hefte
I forbindelse med denne satsingen har SHdir nå utgitt et hefte: «Anbefalinger til saksbehandlingsprosessen Lov om
sosiale tjenester § 4-2». Målgruppen er alle som arbeider med saksbehandling i forhold til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Heftet gir en oversikt over saksbehandlingsreglene for tildeling av tjenester som blant annet brukerstyrt personlig assistanse (BPA), avlastning, støttekontakt og omsorgslønn.

Heftet «Anbefalinger til saksprosessen» finner du på:
Mer om TaKT finner du på: www.shdir.no/takt

Brukerpassordningen – et skritt tilbake for brukerne

Leave a reply

NAV endret fra nyttår sine rutiner for Brukerpassordningen, noe FFO er svært kritisk til. Ordningen har blitt mer tungvint og brukerne må nå ta kontakt med hjelpemiddelsentralen i alle saker, uavhengig av om det gjelder service, reparasjon eller bytte av hjelpemiddel.

Formålet med brukerpassordningen er å gi funksjonshemmede enklere tilgang til viktige hjelpemidler. I ordningen kunne brukerne selv bestille hjelpemidler direkte fra en leverandør, uten å gå via hjelpemiddelsentralen. Endringene som nå er foretatt begrunnes av NAV med at ordningen var i strid med statens økonomireglement,
og representerer et stort tilbakeskritt i brukernes tjenestetilbud.

Tungvint og tidkrevende
Selv om FFO er kritisk til endringene som er foretatt, aksepterer vi NAVs behov for en innstramming i brukerens mulighet til å bestille service, reparasjon eller utprøving av hjelpemidler i direkte kontakt med leverandør.
– Men vi tror det hadde vært mulig å endre på ordningen uten å måtte gå tilbake til en praksis som oppleves som unødig tungvint og tidkrevende, sier kontorleder i FFO Cato Lie.

Etter at endringene ble innført i år har FFO mottatt en strøm av henvendelser fra fortvilte brukere som opplever at de er tilbake der de var før ordningen kom, i en slitsom og tidkrevende kamp for å komme til rett saksbehandler på hjelpemiddelsentralen. Problemene er etter hva FFO har fått meldinger om særlig store i Oslo og Akershus

Forundret over prosessen
– FFO opplevde at vi hadde et meget godt samarbeid med trygdeetaten under prosjektarbeidet som førte fram til innføring av Brukerpassordningen i hele landet. Vi er derfor forundret over at ikke brukerorganisasjonene ble tatt med på råd når NAV så at gjeldende praktisering måtte endres som følge av statens reglement, sier Lie.

Endelig en ny bil med spesialstyring og håndgass

Leave a reply

Det første som møter oss på gårdsplassen er en flunkende ny Chrystler Voyager. Morten Tangre har nettopp fått sin ombygde bil. Nå kan han begynne å ta kjøretimer! Og resten av fritiden kan han bruke på https://www.storspiller.com/casinospill. Helt uten å måtte bekymre seg for at han ikke får kjørt bil som han selv vil.

Fordi han må kjøre med spesialstyring og håndgass, har han ikke fått øvelseskjørt før. Morten forteller at det har
tatt et og et halvt år fra han søkte til bilen endelig står her. Heldigvis begynte han og familien å søke i god tid, slik at han fikk bilen til 18 årsdagen sin.

– Det er det ikke mange i landet som har klart, ofte så blir ikke saken behandlet før man blir 18 år, hvis ikke går det på foreldrenes inntekt. Men mamma skrev en god søknad, og NAV var greie, så nå står bilen her, smiler han fornøyd. Morten var innom Landsdekkende Bilsenter og fikk prøve ulike løsninger. Det anbefaler han andre å gjøre også.
– Det var veldig fint å få prøve ulike løsninger, og snakke med noen som hadde kunnskap om ting, poengterer han.
– De hadde mange biler i kjelleren der, som jeg fikk prøve. Det var kjempefint å få prøve ulike styresystemer. Da
fant jeg ut at det jeg har nå passet best. Cato Næss er en erfaren bilkjører, og er enig med Morten i at det er viktig å få prøvd ut ulike ting.
– Min erfaring fra å være brukerkonsulent er at når en skal bestemme seg for hvordan bilen skal tilpasses, er det viktig å se på hvordan andre har gjort det før. Man må prøve ut forskjellige systemer og plasseringer av ting. Det er ikke alltid like lett, da det ikke fins så mye å prøve. Men både biltilpasserne og hjelpemiddelsentralen er behjelpelige her. De får bare mer og mer demoutstyr som vi som skal ha bil, kan prøve. Utfordringen er å skaffe
seg en oversikt over hva slags løsninger som finnes. Mitt råd er å bruke internett, besøke biltilpassere og snakke med andre som har bil tilpasset! Morten og Cato har valgt ulike kjøresystem. Morten kjører med joystick.

– Mitt kjøresystem er litt annerledes, sier Cato. – Jeg har elektronisk gass/brems og styringen er en Dobbeltvirkende hydraulisk spakstyring med full tilbakemelding fra styring til spak. Det er en styring som er meget lett å lære seg å bruke. Både Cato og Morten er godt fornøyde med Chrystleren.
– Da jeg skulle velge bil, la jeg vekt på at jeg skulle sitte best mulig bak rattet. Jeg skulle ha god plass til bena, ha god klaring til taket og se godt ut igjennom vinduene, sier Cato.
– jeg hadde ikke egentlig ikke noe valg da jeg skulle velge bil. Det sto mellom Sprinter, som er en kjempediger kassebil, og Chrystler. For meg var det viktig å kunne gli lett inn i mengden. Man skiller seg veldig ut blant alle de små bilene når man kjører en diger kassebil, sier Morten. Cato er enig i at bil betyr mye for identitet.
– Selv om det er et teknisk hjelpemiddel, så er det også en viktig del av livet. Det å ha bil gir muligheten til å være aktiv i mye større grad enn om jeg ikke hadde hatt bilen. Morten ser frem til å få førerkortet.
– Det beste blir å slippe å måtte bli kjørt når jeg skal noe. Når jeg får førekortet, kan jeg kjøre dit jeg selv vil, og når jeg vil, smiler han.

Den friheten kommer jeg til å bruke mye. Vennene mine bor et stykke unna, så det vil bli lettere å besøke dem. Jeg tror jeg kommer til å være mindre hjemme enn det jeg er nå. Det tror Cato også.

NAV vil spare tid og penger

Leave a reply

At Norge har en geografi som på mange områder gjør mange ting uforholdsmessig kostbart og tidkrevende, er ingen overraskelse. At NAV har gjennomført et prosjekt for å spare tid og penger, både for sin egen organisasjon og for hjelpemiddelbrukere, er derimot kanskje ikke så godt kjent.

Lange avstander
Det er kanskje spesielt i Troms og Finnmark, hvor avstandene er store og befolkningen bor forholdsvis spredt, at det kan være mest å hente om NAVs pilotprosjekt viser seg å være anvendbart i praktisk bruk. NAVs pilotprosjekt går ut på å benytte videokonferanse til samhandling i forbindelse med brukersaker. Hjelpemiddelsentralene har benyttet videokonferanser i en rekke år, men ikke i denne typen saker. NAV har begrenset prosjektet til å gjelde barn.

Prosjektet innebærer at kommunene blir utstyrt med videokamera, og de filmer barna i sine omgivelser og sitt naturlige miljø. På denne måten blir prosessen mer behagelig for barna. Deretter blir videoen vist under en videokonferanse, hvor de involverte fagpersoner er med. Ut fra dette kan man avgjøre hvilke tiltak og hjelpemidler som vil fungere best for barnet. At det kan være mye å hente ved å benytte en slik modell, er man ikke i tvil om. Ved den tradisjonelle metoden med møter inkludert reisetid, som kan vare opp til flere dager, blir kostnadene svært høye. Om den nye modellen blir tatt i bruk i full skala, kan et slikt møte gjøres på et par timer. Det betyr at kostnadene ved hver enkelt sak blir betraktelig redusert, og kommunene kan gi et enda bedre tilbud uten å øke kostnadene. Det kommer alle til gode.

Like bra?
Kan man virkelig ta en like god avgjørelse ved at hver enkelt deltaker i et møte sitter alene på hvert sitt kontor og ser på en skjerm og snakker i en mikrofon? Betyr ikke den sosiale omgangsformen og utvekslingen av kompetanse og kunnskap noe for utfallet? Ergostart har ikke svaret på det, men vi stoler på at fagpersonellet har det. I følge Liv Welde Johansen er kvaliteten på beslutningene like god som ved et møte. Imidlertid er det mange ting som må på plass for at en slik metode skal kunne brukes og utnyttes fullt ut. Man må ha alt nødvendig utstyr i hver enkelt kommune, personellet må ha opplæring i bruk av utstyret, og bruken må sannsynligvis også tilvennes. Det er nok ikke alle som føler seg like komfortable med den «nye» måten å kommunisere på. Man kan også tenke seg denne typen verktøy i bruk i andre deler av det offentlige.

Med optimisme og løsninger i lomma

Leave a reply

Innerst inne i Romsdalfjorden, i Nesset kommune, finner vi fembarnsfar Jan Brakstad. Han har tid til naturen, og til å tenke ut det neste geniale hjelpemidlet for sine egne barn eller andre funksjonshemmede.

Over en bro, inn i en tunnel, dal inn og dal ut, fjord ut og fjord inn, stadig færre møtende biler, stadig smalere vei, stadig mer vakker og målbindende natur. Her bor Jan Brakstad, og han elsker utfordringer. Det er om natten han tenker ut sine mest kreative løsninger. Alle oppgaver som kommer til ham, angriper han uredd, løsningsorientert og med masse engasjement. Det er hjelpemidler for funksjonshemmede han brenner for, og det er mye å ta tak i når det
gjelder å perfeksjonere et hjelpemiddel.

Personlig bedrift- solide produkter
To av Brakstads barn har albinisme, og er svaksynte og svært lyssky. Mangel på pigmenter gjør at de mangler sine
«innebygde solbriller», og det er vondt å holde øynene åpne. Når andre folk åpner dørene og springer ut i sola, vil
albinistene helst inn. Brakstads to sønner har hatt behov for mange hjelpemidler opp gjennom årene, og far har sett det som sin oppgave å optimalisere og forbedre hjelpemidlene ut fra barnas behov. Arbeidstimene i uthuset ble til
en bedrift, og i dag selger Brakstad sine hjelpemidler til sentraler i hele landet. Bare sentralen i hans eget hjemfylke har ennå ikke vist interesse for ham som ressurs og hans produkter.
– Men man blir vel aldri profet i egen stat, blir man vel?, spør Brakstad lattermildt.

Hans bedrift Handy Tech er ikke stor, men den er svært personlig. Hvert eneste hjelpemiddel blir laget omhyggelig
og med følelse. Nøyaktighet og godt materiale gir produktene en enorm varighet, og Brakstad er stolt over at hjelpemidlene hans sjelden eller aldri går opp i limingen.

Sta og optimistisk
Stahet og optimisme er drivkraften som gjør at Jan Brakstad ikke har gitt opp det vanskelige markedet. Andre aktører i landet som driver med hjelpemidler er så store, at de spiser slike som Brakstad opp i et jafs. Hvordan han har overlevd blant hjelpemiddelgigantene i alle disse årene, er ren stahet og selvfølgelig også et ønske om optimale forhold for sine egne barn og andre funksjonshemmede i Norge. Noen markedsføring har han ikke mulighet til å prioritere, men det gode ryktet har hjulpet ham frem til nå. Hans økonomiske rådgiver sa en gang til ham: Du handler med hjertet og ikke med hodet!

– Han har nok rett i det, humrer Brakstad bak den frodige barten. Når bedriften blir så personlig, er det umulig
å være kynisk, sier han, og hinter til at han har en rik samvittighet og ikke liker tanken på å sko seg på andres lidelser. På samme tid går det nok ut over familien, som godt kunne trengt noen ekstra kroner i kassen. For å handle i tråd med sine moralske prinsipper, har Brakstad satt produksjonen over til en vernet bedrift i Surnadal
når etterspørselen er stor. Understellet blir laget av en annen vernet bedrift i Rissa i Sør- Trøndelag.

Brakstads bakgrunn som hjelpepleier innen vernepleie gav ham ideen om at han kan skape en vinn-vinn- situasjon ut av økt produksjon. Prismessig er hans produkter svært konkurransedyktige.

Gode tilbakemeldinger fra brukere
Gode tilbakemeldinger fra brukere og en brennende interesse for spesialtilpasning har gitt Brakstad pågangsmot til å fortsette med å tenke ut spennende nyheter innen hjelpemidler, og han fryder seg når sentralene gir ham utfordrende oppgaver som han må løse. Det var Brakstads eldste sønn (28), som også er svaksynt, som overbeviste sin far om at man kan oppnå akkurat det man vil i denne verden, selv om samfunnet stadig vekk forsøker å sette en stopper for det. Han ble lærer på tross av rådgivere som mente han ikke burde bli det, han tok mastergrad i Bergen, tok mopedlappen, deltok i verdensmesterskapet i karate, tok dykkersertifikat, og klarer seg minst like godt som andre i dette livet. Med seks sauer som snart skal ha lam, høns, hane, kyllinger, motorsykkel, båt, fem barn, egen bedrift og stor interesse for jakt, fiske og bueskyting, har Brakstad nok å henge fingrene i. Men han vil alltid
brenne for hjelpemidler og spesialtilpasninger. Slik er det bare med Jan Brakstad!

Jan Brakstads bedrift heter Handy Tech og informasjonkan finnes på www.handy-tech.no

Ekspertutvalg skal forenkle og forbedre hjelpemiddelformidlingen

Leave a reply

Regjeringen ønsker å legge til rette for økt mestring og livskvalitet som igjen kan øke deltakelsen i samfunns- og arbeidsliv for brukere med nedsatt funksjonsevne, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.

– I dag får vi mange henvendelser fra brukere som opplever hjelpemiddelforvaltningen og regelverket som uoversiktlig og lite fleksibelt. Det er derfor behov for en helhetlig gjennomgang med sikte på større fleksibilitet og bredde i virkemiddelbruken. Jeg er opptatt av at utvalget vurderer om det er mulig å sikre mer effektive og robuste løsninger som bedre enn dagens system kan håndtere både krav til kvalitet, tilgjengelighet og rettssikkerhet, sier statsråden.

Ekspertutvalget ble oppnevnt i statsråd 25. april. Utvalget skal gjennomgå forvaltning, organisering og finansiering på hjelpemiddelområdet, og bl.a. vurdere endringer som kan gi mer effektive og langsiktige forbedringer i systemet for forvaltning og formidling av hjelpemidler. Utvalget vil bli supplert med en bredt sammensatt referansegruppe. Utvalgets arbeid skal foreligge innen 1. desember 2009.

Flere glade barn

Leave a reply

Da jeg tidlig i høst leste historien om Isak som begynte i førsteklasse, ble jeg lei meg. Jeg synes det var veldig trist at han og familien fikk en så dum start på en så viktig epoke i livet. Min datter Meera begynte også på skolen denne høsten og vår opplevelse er helt annerledes. Det er rene solskinnshistorien i forhold.

Jeg begynte å forberede meg i god tid før skolestart, tanken sveivet omkring to skoler. Jeg var på besøk på begge
sammen med vår saksansvarlige fra PPT, men fant fort ut at Madlamark skole som har tilrettelagt ATO-avdeling var det rette for Meera. Da valget var tatt tok det ikke lang tid før skolen var med på ansvarsgruppemøte og planla veien å gå videre. Vi hadde dagsseminar sammen med Tambartun kompetansesenter og alle involverte parter, som PPT, Fysio/ergo, avlastningsbolig og barnehage.

Da det ble bestem hvilket lærer Meera skulle ha, var hun på to dags besøk i barnehagen og også SFO kontakten var på besøk der. Dette var med på at de ble kjente med Meera og hennes rutiner. Vi ble også invitert en formiddag på skolen for å hilse på lærerne og de andre elevene i hennes gruppe. Der hadde de allerede bilder av Meera som de hadde tatt i barnehagen og tok flere denne dagen. Besøket var en svært positiv opplevelse for både Meera og meg.
Stemningen var avslappet og trygg. Representant fra avlastningsboligen og Meera var også på et par vellykkede besøk på skolen i løpet av sommeren. Da skolestart nærmet seg hadde Meera ferie, alle tingene/hjelpemidlene hennes ble fraktet fra barnehagen til skolen av kommunen. Dette var avtalt og ordnet i god tid på forhånd. Første skoledag var spennende.
– Dette hadde vi gledet oss til lenge. Avdelingen hadde en rørende høytidelig åpning av skoleåret med «velkommenhilsen» til alle elevene og spesielt de tre som var nye. Det var glitrende øyne fulle av forventning, glede og spenning, i ringen vi satt i. En av de voksne gikk rundt og håndhilste på alle barna – de frydet seg. Meera ble satt i midten av gruppen og fikk flagg i vognen sin, men vi alle sang «Lille Petter Edderkopp». De nye barna ble ønsket velkommen på denne måten. Som mor satt jeg med tårer i øynene og synes det var en nydelig start. Det var fantastisk å kjenne på en inkluderende følelse samt å se forventingene til de andre barna. Flere av dem kjenner jeg fra før. Det gjorde en ekstra «sus» at både rektor og inspektør var med på seremonien som jeg opplevde som svært betydningsfull.

Allerede første skoledag følte jeg meg så trygg at jeg lot Meera være litt alene. Jeg oppfattet at Meera koste seg og var avslappet i de nye omgivelsene. Meera er 100 % pleietrengende, hun har ikke språk, men jeg opplevde at lærerne raskt lærte å tolke hennes signaler. Meera har fast drosje til og fra skolen, hun kjører sammen med en annen jente fra avdelingen. De «snakker» og ler med hverandre. Den oppfatningen jeg sitter igjen med er velvilje, åpenhet og løsnings orientering fra alle som er involverte i forbindelse med Meera og hennes nye tilværelse som skolejente.

Nå har hun gått på skolen i 2 måneder og jeg føler at hun har meningsfulle dager med positive opplevelser. Som mor kjennes dette veldig godt og riktig ut – jeg tror vi var skolemodne både Meera og meg.