NAV vil spare tid og penger

At Norge har en geografi som på mange områder gjør mange ting uforholdsmessig kostbart og tidkrevende, er ingen overraskelse. At NAV har gjennomført et prosjekt for å spare tid og penger, både for sin egen organisasjon og for hjelpemiddelbrukere, er derimot kanskje ikke så godt kjent.

Lange avstander
Det er kanskje spesielt i Troms og Finnmark, hvor avstandene er store og befolkningen bor forholdsvis spredt, at det kan være mest å hente om NAVs pilotprosjekt viser seg å være anvendbart i praktisk bruk. NAVs pilotprosjekt går ut på å benytte videokonferanse til samhandling i forbindelse med brukersaker. Hjelpemiddelsentralene har benyttet videokonferanser i en rekke år, men ikke i denne typen saker. NAV har begrenset prosjektet til å gjelde barn.

Prosjektet innebærer at kommunene blir utstyrt med videokamera, og de filmer barna i sine omgivelser og sitt naturlige miljø. På denne måten blir prosessen mer behagelig for barna. Deretter blir videoen vist under en videokonferanse, hvor de involverte fagpersoner er med. Ut fra dette kan man avgjøre hvilke tiltak og hjelpemidler som vil fungere best for barnet. At det kan være mye å hente ved å benytte en slik modell, er man ikke i tvil om. Ved den tradisjonelle metoden med møter inkludert reisetid, som kan vare opp til flere dager, blir kostnadene svært høye. Om den nye modellen blir tatt i bruk i full skala, kan et slikt møte gjøres på et par timer. Det betyr at kostnadene ved hver enkelt sak blir betraktelig redusert, og kommunene kan gi et enda bedre tilbud uten å øke kostnadene. Det kommer alle til gode.

Like bra?
Kan man virkelig ta en like god avgjørelse ved at hver enkelt deltaker i et møte sitter alene på hvert sitt kontor og ser på en skjerm og snakker i en mikrofon? Betyr ikke den sosiale omgangsformen og utvekslingen av kompetanse og kunnskap noe for utfallet? Ergostart har ikke svaret på det, men vi stoler på at fagpersonellet har det. I følge Liv Welde Johansen er kvaliteten på beslutningene like god som ved et møte. Imidlertid er det mange ting som må på plass for at en slik metode skal kunne brukes og utnyttes fullt ut. Man må ha alt nødvendig utstyr i hver enkelt kommune, personellet må ha opplæring i bruk av utstyret, og bruken må sannsynligvis også tilvennes. Det er nok ikke alle som føler seg like komfortable med den «nye» måten å kommunisere på. Man kan også tenke seg denne typen verktøy i bruk i andre deler av det offentlige.

Facebook comments:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *