Category Archives: Reportasjer

Reportasjer og artikler innen hjelpemidler til funksjonshemmede og eldre. Tips oss om hvem som fortjener ekstra oppmerksomhet.

Mental trener

Leave a reply

Maria Bjerge er ei tøff dame som sprudler av liv når hun forteller om fremtiden og sitt nystartede firma TOTElly. Hun er Licensed trainer of Neuro-Linguistic Programming™ (NLP trainer) av dr. Richard Bandler.

NLP – Nevro Lingistisk programmering er så mye og kan enkelt beskrives som en læringsprosess for hvordan lære å bevisst bruke sin egen hjerne. Jeg ser på meg selv som en mental trener som skal bidra til økt livsglede, motivasjon, mestring og at mennesker når sine mål og drømmer. Målet med NLP er å avlære uhensiktsmessige tanke- og handlemønster, og erstatte dem med nye positive. Maria sier at alle kan ha glede av å gå til en time med NLP trainer, eller delta på et kurs.
– Noen ganger har man bruk for en god sparringspartner, som ikke kjenner til arbeidsgiver og livssituasjon, en som
kan bistå deg i å hente frem gode ressurser, mer glede, lære nye verktøy, eller utvide måten man oppfatter verden på. For Maria er glede en drivkraft i livet. Hun henter inspirasjon fra en rekke ting. Mennesker, fotografering og interiør er tre av hennes lidenskaper.
– Mine hobbyer er nok ikke typisk for en som har en synshindring, sier Maria.
– Men jeg elsker å fotografere, og henter mye glede og inspirasjon i farger. Med et kamera som har god autofokus, er det lett å ta gode bilder, og blir de ut av fokus, så kan jeg jo kalle det for kunst, ler hun.

Variert metode
At Maria kom i kontakt med NLP, var tilfeldig.
– Det var mye stress i livet mitt, og jeg var på leting etter en stressmestringsteknikk. Etter å ha vært på ulike kurs, meldte jeg meg på et kurs i NLP. NLP handler om hvordan vi mennesker evner å påvirke vår egen og andres nevrologi gjennom sansene våre. Gjennom språket, både det nonverbale og verbale, som resulterer i både ineffektiv og effektiv atferd, handlinger og tankesett, derav programmering. Vi skaper vår egen oppfattelse av verden, som er med på å styre hvordan vi tenker, handler og lever. Maria smiler
– Målet mitt som mental trener er å hjelpe andre til å programmere seg selv til å forsterke det positive i livet, nå sine mål, oppnå mer av det de drømmer om. For noen dreier det seg om å ta stegene fra minus til pluss. Dette er en kreativ og variert metode hvor man tar i bruk hele seg. Maria viser med tydelig kroppsspråk at dette er noe som engasjerer.
– Metoden har stor spennvidde. ”NLP er alt som fungerer”. For meg er det noe av det som er fascinerende med metoden. Jeg kan spille på alle mulighetene som ligger der. Hun forklarer at hun tar utgangspunkt i den enkeltes ståsted og behov.
– Enkelte ganger kan det være behov for dyp avslapning, og gjennom enkle metoder kan jeg gi personen muligheten til å senke skuldrene og komme inn i en annen modus. Andre ganger er motivasjon og nye strategier det som skal til. Noen ganger gjør vi ulike øvelser eller snakker sammen. Maria tenker seg om og sier
– Noen har store utfordringer, mens andre kan ha mindre. Uansett er det viktig å påpeke at det er klienten som styrer prosessen, og hva de vil arbeide med.

Bedre utnyttelse av ressurser
Man trenger ikke nødvendigvis å ha et «problem» for å oppsøke en mental trener. Maria mener at alle kan ha glede av å ha en sparringspartner for å hente ut sine positive sider og bli bedre kjent
med seg selv.
– Gjennom å bli kjent med seg selv, kan man bruke ressursene sine bedre, sier hun.
– Da jeg var liten, hadde jeg alltid masser av tegnesaker på pulten min, det fløt med farger, og jeg satt og tegnet
under undervisningen, noe jeg selvfølgelig fikk kjeft for. Gjennom NLP lærte jeg at jeg lærer best igjennom farger! Det som læreren tolket som ukonsentrasjon, var rett og slett min måte å lære på, og å huske stoffet bedre! Gjennom NLP ble det tydeligere for meg, hva som er viktig for meg, og jeg våger å stole mer på meg selv.
– Mye handler om hvordan vi styrer våre egne tanker og følelser. Hvem kjører bussen, på en måte, understreker hun.
– Variasjonen blant de som oppsøker en mental trener, er stor. Noen trenger å få styrket selvtillit i forhold til sine egne positive sider, enkelte har utbytte av å jobbe med verdier, hva styres de etter, og hva gjør at de gleder seg til å stå opp og gå på jobben. Jeg har jobbet mye med personer som har stått utenfor arbeidslivet, og enkelte som ikke har visst hva de har lyst til. Da handler det mye om å finne en vei rundt, eller gjennom, og å lære av tidligere erfaring. Ved å tone ned negative erfaringer og erstatte dem med nye positive erfaringer, kan man våge seg ut på nye ting. Av og til handler det om å hjelpe personen til å våge å ta spranget, til å fly.

Flink pike – syndromet
Maria har selv erfaring med å våge å ta spranget. Etter en 9 år lang karriere, tvang nakke- og skulderplager henne
til å ta en grundig titt på sitt eget liv og sin egen karriere. Jobben som avdelingsleder med mye bruk av pc, og
høy stressfaktor, fungerte ikke lenger.
– Fordi jeg er så heldig å være medfødt synshemmet, så fungerte jeg bedre enn hva diagnosene sa. Folk glemmer at jeg har en synshemning. Det er på mange vis positivt, samtidig som det kan være veldig slitsomt. Det kan nesten bli en hindring at jeg klarer meg så bra. Da jeg først opplevde at jeg hadde smerter og ting gikk gal vei, ble det ikke tatt alvorlig nok fra noen parter, fordi «man er så flink». Når man ikke får den hjelpen man trenger, fordi man klarer seg så godt, da er veien til å bli utladet kort. Nå har jeg ladet opp og lært å ta meg selv og mine behov for tilrettelegging på alvor. Maria ser tankefull ut.
– Før hadde jeg nok «flink pike-syndromet» som så mange andre. Man skal bevise at man er like god som alle andre, og man blir lett sliten av å skulle kompensere. Det kan være vanskelig å være tøff nok til å be om tilrettelegging
når man trenger det. Når man fungerer godt, og synshemningen blir usynlig for dem rundt, kan det være vanskelig å få forståelsen for at man trenger hjelpemidler. Av og til har jeg følt at jeg nesten måtte forsvare bruken av hjelpemidlet, fordi andre ikke skjønner at man trenger det. Ekstra vanskelig blir det, fordi jeg kanskje ikke helt skjønner det selv heller, sier hun ettertenksomt.

– Nå har jeg lært meg ordet «energiøkonomisering», det spiller en viktigere rolle i forhold til fremtiden, jeg skal
mestre mye, og ivareta sånn at jeg har mer energi igjen når dagen er over. Nå er jeg tryggere på hva jeg trenger for å få mer energi og overskudd. Hvis jeg tar TT, så hender det at drosjesjåføren spør hvorfor jeg har det kortet. Før ville jeg synes det var ubehagelig, men nå er jeg trygg på at jeg trenger det, og bør bruke det, for å få overskudd til de tingene som virkelig betyr noe, og det er ikke å bevise at jeg kan ta t-banen
selv! Man blir lett sliten av å skulle kompensere.

En positiv prosess
Maria mener hun har lært mye av sin egen prosess, som er nyttig i hennes nye jobb som mental trener.
– Mine egne erfaringer er en styrke i møtet med andre. Jeg har vært der selv, og det at jeg har gått noen runder med meg selv, har gitt meg et grunnlag for den jobben jeg ønsker å gjøre. Hun smiler
– Å hjelpe noen til å få mer energi, eller få drømmejobben sin, bli frisk, bli tryggere… Det er motivasjon. Da er det jeg har vært igjennom, positiv erfaring som jeg kan bruke. Prosessen med å starte egen bedrift har også vært positiv.
– Jeg var på et gründerkurs for synshemmede. Der presenterte de mange eksempler på andre som hadde lyktes etter at de hadde tatt spranget og startet for seg selv. Det var Synspedagogene as. og Forretningsutvikling Oslo as. som arrangerte kurset. Maria forteller at det var veldig godt tilrettelagt.
– Vi fikk utlevert alt materiell på forhånd, og fikk forberedt oss godt, og de kjørte kurset på en slik måtte at alle fikk utbytte av det.. Frode Røinaas, synspedagogen, var kjempefin, for han har spesifikk kjennskap til synshemmede. Hans spisskompetanse på hva som skal til for å kunne fungere godt i arbeid, var veldig nyttig. Kurset var veldig inspirerende, og jeg vil anbefale alle som går med en liten grunder i magen, til å ta et slikt kurs!

Fremtiden
– For mitt vedkommende, ser jeg på fremtiden som lys og veldig spennende. Maria forteller at hun har vært så heldig
å få en avtale med sin tidligere arbeidsplass om å holde kurs for dem.
– Jeg har allerede holdt et kurs i Sverige, og neste måned reiser jeg til Kualalumpur, sier hun fornøyd. Selv om jeg har måttet kaste inn håndkleet i forhold til å ha en stressfylt hverdag, med mye data, kan jeg fortsette å jobbe med deler av det jeg gjorde før, og samtidig ta vare på meg selv. Jeg får også muligheten til å ha flere kunder, og en mer fleksibel arbeidsdag, slik at den blir bedre tilrettelagt for meg. Da blir det ikke et tap. Hun blir alvorlig
– Det er så utrolig viktig å ha verdighet. For meg er verdighet å ha en meningsfull jobb. Jeg ønsker å slippe å motta uføretrygd og å kunne forsørge meg selv. Det er kjempeviktig for meg. Det å kunne bidra til noe positivt for andre, og å bidra til at andre får det bedre med seg selv, er veldig meningsfylt.

I samarbeidet med den gamle arbeidsplassen får hun jobbe med nettopp dette. Her får hun være mental trener for personer som strever nettopp med tilknytningen til arbeidslivet.
– Når jeg jobber med «Unik som du er» kursene, er jeg en blanding av mental trener og mentor. Mange trenger ofte en kombinasjon, forteller hun.
– En som kan gi veileding, fordi man selv har vært igjennom prosessen og møtt hindringer. Jeg skal bidra til å finne den enkeltes sterke sider, og se hvordan funksjonshemning også kan være et fortrinn. Det blir noe unikt, noe som du har, som de andre ikke har, og som du kan bruke positivt. Ofte er man ikke klar over det. Dypere og bakenfor er det mange ting man kan, det er mye man er god på. Man er unik nettopp fordi man har den hindringen. Gjennom å finne nye åpninger, og bidra til realitetsorientering, kan personen gå en helt annen vei hvor man kan bruke sin erfaring til noe positivt. Maria satser på å holde kurs for flere i sitt eget lokale. Der vil hun tilby både gruppekurs og individuelle samtaler/kurs. I tilegg tar hun på seg oppdrag for ulike organisasjoner og næringslivet.
Alle som ønsker det, kan ta kontakt med henne.
– Noe av det jeg ønsker å gjøre, er å hjelpe andre til å oppnå mer livsglede. Det jeg ønsker i fremtiden, er å tilby NLP kursene mine, slik at de blir tilgjengelig for alle, avslutter hun.

Firma: TOTElly, Maria Bjerge, epost: maria@totelly.no Nettside: www.totelly.no

Informasjonsplikt for leger – et ukjent erstatningsansvar?

Leave a reply

I en behandlingssituasjon vil det være nødvendig med et tillitsforhold mellom lege og pasient. Dette forholdet bygges ofte over lengre tid, typisk mellom en fastlege og pasienten hans. Fra tid til annen kan hver og en av oss være nødt til å oppsøke annen medisinsk bistand, for eksempel for å gjennomgå en operasjon.

Også der vil forholdet avhenge av den tilliten som legen klarer å skape hos pasienten. Jeg tenker da ikke på de tvingende nødvendige behandlinger, men heller de anbefalte behandlinger der hvor pasienten rent faktisk har et valg i alle fall hva gjelder valg av metode. I slike situasjoner påligger det legene flere plikter, og en av dem våger jeg påstanden om at det syndes i mot, ofte.

I Pasientrettighetsloven er det nedfelt flere plikter og forhold å ta hensyn til. Jeg ønsker å sette fokus på informasjonsplikten i § 3-2. Denne artikkel skal hovedsakelig dreie seg om første ledd. Bestemmelsen angir hovedregelen om pasientens rett til informasjon. Utgangspunktet er at pasienten må den informasjon som nødvendig, og som ikke utelater vesentlige risikomomenter. Det vises særlig til at også bivirkninger skal nevnes. Et spørsmål blir da: hvor langt strekker denne plikten seg.

Plikten til å gi informasjon påhviler det helsepersonell som har det faglige ansvaret for helsehjelpen, se helsepersonelloven § 10. Dette vil dekke stort sett alle som har en slik rolle at de skal utføre inngrep eller skrive ut medisiner til pasienter. Selv om informasjonsplikten kan delegeres, er det klart at ansvarlig lege eller behandler sitter med det overordnede ansvaret. Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i
helsehjelpen. Det skal også informeres om den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys
eller ytes, og denne informasjonen må være tilstrekkelig for at pasienten kan benytte sin rett til medvirkning, herunder medvirke ved valg av helsehjelp der det er mer enn ett alternativ.

Det er også viktig at pasienten selv forstår risikoene og bivirkningene som kan oppstå. Det er trukket en nedre grense for hva som skal nevnes og ikke. I følge Norsk Pasientskadeerstatnings praksis, vil skader og/eller bivirkninger som forekommer i mindre enn 1% av tilfellene, ikke være pliktig å informere om. Dette selv om disse kan fremkommer på pakningsvedlegg og lignende for det aktuelle medikament. En annen viktig ting er at pasienten
skal få informasjonen automatisk uten å måtte be om det.

Er dette realiteten?
Min erfaring er at pasientene får informasjon av svært forskjellig kvalitet. Det som i de fleste saker viser seg, er at legene svært sjeldent nedtegner i sine journaler hvilken informasjon som rent faktisk er gitt. I min praksis hvor jeg bistår en rekke foreldre med barn med til dels vanskelige/spesielle sykdommer, hører jeg altfor ofte at bivirkninger oppleves – uten at de noen gang er fortalt noe som helst om risikoen for slike. Jeg antar at debatten
rundt Ritalins bivirkninger er kjent for de fleste. Jeg våger påstanden at kun et mindretall av de foreldre som får dette foreskrevet for sine barn, er godt nok informert i forkant.

Hvordan kan dette være erstatningsbetingende?
Ihht. NPEs regelverk må skaden skyldes behandlingssvikt. I begrepet behandlingssvikt regnes også svikt ved undersøkelse, diagnostisering og oppfølging – dette dekker også svikt i informasjon, ikke bare faktiske inngrep eller unnlatelser ellers. Hvis den manglende informasjon er årsak til at du som pasient påføres en skade som du ellers ikke ville ha blitt påført, og at dette har ført til (eller kommer til å føre til) et økonomisk tap, da kan du har rett på erstatning fra NPE.

Hvordan bedre situasjonen?
Det er i dag en del fokus på dette området, både blant behandlere og blant pasienter og advokater, så situasjonen antas å bli bedre fremover – likevel er det en rekke saker, og ikke minst en rekke leger, som trenger en oppfølging og et press for å tilpasse seg dette. Og hvorfor skal pasientene sitte igjen med usikkerheten? Er det ikke da bedre å få prøvet saken sin, og dermed få avklart om legens opptreden er ihht. de krav som loven oppstiller? Min mening er et klart «JA» på dette – det er prinsipielt viktig for å bevare det tillitsforhold som er nødvendig mellom pasient og behandler. Når loven i seg selv da viser seg ikke å være nok for å «tvinge» legene til å gjøre som lovgiver har ønsket, må pasientene (som faktisk også er kundene) selv ta tak i dette og sørge for å melde ifra til NPE i de tilfeller hvor de føler seg for lite informert. En behandling av saken i NPE er gratis, og det eneste som kreves av deg som pasient er å fylle ut et skademeldingsskjema som finnes på deres nettside – www.npe.no.

Advarer mot standardiserte definisjoner

Leave a reply

Hvordan definerer forskere og myndighetspersoner «funksjonshemning». Hvilke konsekvenser får det? Slik lyder noen av problemstillingene i doktoravhandlingen Definitions of Disability in Social Sciences av Lars Grönvik.

Den svenske forskeren advarer mot standardiserte definisjoner. Han mener definisjonsvalget må styres av formålet.
Grönvik er tilknyttet Universitetet i Uppsala. Han har gjennomført fire studier som ligger til grunn for avhandlingen. I studiene ser han nærmere på hvordan forskere og myndigheter definerer funksjonshemming.

Han skiller blant annet mellom:
* Funksjonell definisjon, som tar utgangspunkt i funksjonelle begrensninger.
* Relasjonell definisjon, som tar utgangspunkt i relasjonen mellom individ og omgivelser.
* Samfunnsmodell/sosial modell, som tar utgangspunkt i samfunnsskapte hindringer.
* Administrativ definisjon, dvs. å være funksjonshemmet etter kriterier som utløser bestemte velferdsrettigheter.

Grönvik viser hvordan forskningsresultater kan variere alt etter hvordan vi definerer «funksjonshemning». Han har blant annet sett nærmere på hva som hender om man i sysselsettingsundersøkelser bytter ut en administrativ med en funksjonell definisjon. En administrativ definisjon ga en sysselsettingsgrad på 10 prosent. Benyttet man isteden en funksjonell definisjon, kom sysselsettingsgraden opp i 70 prosent. Resultatene kan igjen få konsekvenser for politikkutformingen. Grönvik stiller seg tvilende til behovet for en standardisert definisjon av «funksjonshemning» i handikapforskningen. Isteden argumenterer han for at valg av definisjon bør knyttes til formålet med det man vil undersøke. Er man interessert i hvordan velferdsstaten definerer funksjonshemming, bør man ta utgangspunkt i en administrativ definisjon.

Er man interessert i hvordan funksjonshemmede skaper sin egen identitet, bør man velge en annen definisjon, hevder han. Grönvik anbefaler sosialforskere å ha større bevissthet om at valg av definisjon har innvirkning på forskningsresultater. Fra den svenske hjemmesiden Skolporten/forskning kan du laste ned hele avhandlingen. www.skolporten.com.

Trøndelag Ortopediske Verksted – Det umulige blir mulig

Leave a reply

Vi har tatt turen til Trøndelag Ortopediske Verksted for å snakke med Hans Petter Aursand og Terje Sotberg. Begge
arbeider med å gjøre hverdagen lettere for personer som er funksjonshemmet.

– Riktig tilpasning av hjelpemidler er svært viktig! Alt for mange går med krykker som påfører dem belastningskader, rett og slett fordi de ikke vet at det finnes alternativer. Du kan tenke deg at de som går med krykker hele livet, etter hvert vil få smerter i skuldre, albue og håndledd. Vi lager krykker med en demping, som gjør at du ikke får så sterke støt på leddene når du går med dem. Det kan sammenlignes litt med å bruke gode joggesko, som demper nedslaget. Det har vi fått positive tilbakemeldinger på. Terje skyter inn
– Det er mange som sier at de har blitt mye bedre i skuldre og håndledd, spesielt, av å bruke disse krykkene. Hans Petter forteller at de kan gradere dempingen ut i fra den enkeltes behov, bruk og aktivitet
– En som går med bare en fot for eksempel, han hiver seg jo frempå, og får en helt annen belastning enn en som bruker den til støtte. Når krykkene blir brukt mer aktivt, er det viktig å få god tilpasning.
Bjørn supplerer med at det er mulig å spesiallage håndtak også
– Da er det ofte at vi tar avtrykk av hendene og får et avtrykk hvor en får riktig stilling i hånden. Slik blir det god støtte, og man slipper å få belastningen i håndleddet.
– Det er jo egentlig en skandale når du ser at dette er et hjelpemiddel som personen skal bruke hele livet, og så er det enkle krykker til 200 kr. Hver dag
– det hører jo ikke hjemme noen plass egentlig. At det ikke legges mer vekt på et hjelpemiddel, som brukes hele tiden. Terje sier at det er femten år siden første gangen han laget slike krykker.
– For fire- fem år siden begynte vi å lage mer av det. Men det er få som vet om muligheten.
– Hvis man tenker på det i målestokk, så kunne vi laget mye mer av det. Vi lager egentlig ganske lite i forhold til behovet. Dette kunne en mann holde på med hele tiden, for det er så mange som går med krykker, supplerer Hans Petter.

Forebygging
TOVEr krykken i bruk, med riktig håndtak og demping, forstår man at dette forebygger belastningskader. Det skal ikke så mye vekt til før man ser dempingen. Det føles som den dempingen man får i riktig gode joggesko.
– Hvis du i tilegg får til det riktige grepet, med støtte under tommelen, så får du en helt annen støtte og bruk av
krykken. Det minsker belastningen på håndleddet, forteller Hans Petter.
– Vi kan bygge om hele krykken, så man får støtte over hele underarmen. På den måten får du fordelt belastningen, og personen slipper smerter. Da er det mulig å kunne gå på krykker lengre. Det er klart, det tar timer å lage en krykke som er perfekt for den enkelte. Når vi lager tilpasset grep, så må vi ta avstøpning av hånden, så må vi via en gips, før vi støper grepet. Det tar litt tid. Da blir det en helt annen pris på det enn på billige krykker. Men for den enkelte er det helt klart viktig, det gir bedre livskvalitet og funksjon. Og, hvis man ser på de belastningsskadene man forebygger, så lønner det seg for samfunnet også.
– Alle de som blir forespeilet å gå med krykker, burde få tilpassede krykker, sier Terje. Det er nesten sånn som med fotsenger for dem som har leddgikt eller diabetes. De burde ha myke fotsenger, uansett om de har fått sår eller leddproblemer, fordi man unngår senskader, som det er mye vanskeligere å lege enn å forebygge!

Mange løsninger
På TOV har de også utviklet andre smarte løsninger for krykkebrukere. Terje forteller at han har laget en bøyle som henger rundt underarmen, slik at krykkene henger på armen, selv om du slipper håndtaket.
– Det er praktisk hvis du skal ta opp penger for å betale, eller åpne en dør. Erfaringen er at når man setter fra seg krykken mot noe, så faller den, og det kan være vanskelig for mange å plukke den opp. Med bøylen er krykken alltid festet på armen, uansett. Hans Petter forteller at det finnes et vell av ulike løsninger for dem som ikke kan bruke standardkrykker.
– Det finnes mange varianter på gode løsninger på krykkebruk. Vi kan for eksempel lage noe som holder fast hånden til håndtaket, hvis de ikke klarer å holde rundt det selv, slik at man ikke trenger å ha noen kraft i hånden. Terje
forteller at de hadde en fra spinalenheten ved St. Olav, som hadde veldig dårlig kraft i hendene.
– Der lagde vi en bøyle over fingrene, slik at han fikk til å bruke krykkene. Så det er klart at det er muligheter. Slike løsninger gjør det mulig for flere å bruke krykker, selv om de har nedsatt kraft eller funksjon i fingre og hender. Det er tydelig at Hans Petter brenner for dette,
– Jeg vil så gjerne få frem mulighetene, for det er så mange rundt omkring som sliter med å bruke «vanlige» krykker. Det er ufattelig at det ikke lages bedre krykker. Men det er veldig viktig at folk vet at det går an å skaffe slike via hjelpemiddelsentralen.

Man sender inn en søknad om spesialtilpasning, og så kan vi lage dem. Det kan være lurt å ta kontakt med ergoterapeuten eller fysioterapeuten for å få dem til å hjelpe til med å lage en søknad. Terje forteller at de han har tilpasset krykker til, mener at det burde blitt gjort for lenge siden.
– Dette er tilpasning, så det er ikke postordreting. Hvis HMS finner en leverandør som er billigere, og som leverer noe som heter demping, så velger de den. Det er derfor viktig at man begrunner godt hvorfor man trenger den tilpasningen man ønsker, sier Hans Petter. Han tenker seg om og fortsetter,
– De søknadene som har blitt sendt, har stort sett gått igjennom, og vi har ikke fått noen tilbakemelding på prisen
heller. Det handler om å finne gode løsninger for den enkelte, både for oss og hjelpemiddelsentralen. Livskvalitet
og funksjonalitet er viktig. TOV er primært for personer som bor i Midt-Norge, og nordover, men i spesielle tilfeller lager de både tekniske og ortopediske hjelpemidler for folk andre steder i landet.

– Akkurat disse demperne er det ingen andre som lager. Vi har hørt at noen har prøvd seg, men at det har vært vanskelig å få til. Man kan ikke lage dette som et standardprodukt, fordi dempingen må tilpasses den enkelte. For noen blir standarddempingen altfor stiv, slik at det ikke blir noe vits i den. Vi justerer også etter hvert. Folk kommer tilbake og får strammet opp dempingen, eller løsnet den litt, ettersom de ser behovet når de har brukt den en stund. Hvis man bruker krykken for å støtte seg litt, så er de gjerne slakkere enn hvis man bruker krykkene mer aktivt og slenger igjennom, forteller Terje.

Når grepet mangler
Det er ikke bare krykker som kan tilpasses personer som har dårlig grep. For de fleste er det mange andre dagligdagse aktiviteter som blir problemer hvis man ikke har mulighet til å bruke hendene. Dette er noe TOV og andre ortopediske verksted rundt omkring i landet kan hjelpe til med.
– Da kommer vi inn på dette med grepsforbedringer, som jeg er litt opptatt av. Man har grepsforbedrer for dem som har en hånd, men som mangler funksjon, og så har du grepsforbedrende protese som man bruker når man mangler hånden, sier Hans Petter. Han forklarer at personen som for eksempel ikke har en tommel, eller mangler noen fingrer, kan ha problemer med å holde en hammer. Han viser oss et konkret eksempel,

– Denne damen mangler tommelen, og da er det vanskelig å holde kniven. Her har vi laget et slags spiseredskap som hun kan bruke. Vi lager mye spiseredskap faktisk, både for personer fra spinalenheten, som ikke har kraft til å holde i vanlige redskap, og for personer som ikke har grep. Hans Petter holder frem en kniv som ser ut som et kunstverk, og peker på sølvkrøllen
– Disse tingene kan festes rundt hånden. Den samme teknikken kan man bruke på kopper, tannbørster, ja – forskjellige ting. Dette gjør at personen kan klare dagligdagse ting.
– Vi kan lage grepsforsterkere for det meste. Dette har øket på de siste ti-femten årene. Jeg tror fagpersoner blir klar over at vi kan gjøre slike ting. Vi kan bygge om standardløsninger, slik at det blir mulig for flere å klare viktige ting selv. Det er så viktig at de som jobber rundt på institusjoner ser muligheter, og at de vet at hvis du har en ide, så kan de som oftest løses. Han forteller ivrig at de har tilpasset både skistaver og sykkelstyre for barn, noe som gjør det mulig for dem å delta på aktiviteter sammen med andre barn og familien.
– For barn med cp for eksempel, lager vi tilpasninger, slik at selv en hånd med svært dårlig grep, kan holde i en skistav eller et sykkelstyre. For barn kan man få tilpasset grepsforsterkere som kan gjøre barnet mer selvhjulpent, og slik at det kan delta i aktiviteter med andre barn. Og man kan få bremser og lignende som har med sikkerhet å gjøre, over på den hånden som fungerer, sånn at det blir trygt. Det å lære seg at det er muligheter tidlig, er veldig viktig.

Aktivt dagligliv
Grepsforsterkende hjelpemidler kan bidra til økt livskvalitet, selvstendighet, og for noen, at de kan fortsette i jobben sin.
– Vi samarbeider med norsk teknisk ortopedi, som kommer opp hit, for de driver bare med armproteser og armting. Det går litt på vår kapasitet, og hvem som gjør hva, sier Terje.
Eksemplene på hva de har laget er mange. Hans Petter trekker frem flere historier om vellykkede løsninger.
– Jeg tenker på hva vi har laget for at folk skal kunne fortsette i jobben sin. Det var en person som jobbet på en ferdighusfabrikk som skadet seg, og der laget vi til en spikerpistol, slik at mannen fortsatt kunne stå og holde i en spikerpistol, selv om han omtrent ikke hadde igjen noe av hånden sin. På den måten kunne han fortsette i jobben sin. Han forteller om en annen snekker som fikk tilpasset utstyret, slik at han kunne fortsette delvis i jobb.
– Det er fantastisk når det funger så bra for personen.
Det de lager mest av, er grepsforsterkere som personen kan bruke i dagliglivet. For mange handler det om å kunne
spise selv, drikke selv, eller kunne skrive.
– Vi hadde noen fra spinalenheten nå, som hadde fingre, men hvor vi laget spesialhåndtak på kniver, og et eget stativ som knivene kunne stå i. Da blir personen litt selvhjulpet i hverdagen, sier Hans Petter.
– Det finnes hjelpemiddel med spesialhåndtak, men ofte er det vanskelig for personer med svært nedsatt håndfunksjon
å bruke disse. De trenger hjelp til å holde grepet. Vi har et godt samarbeid med spinalenheten. Ofte er det enkle
ting vi lager, en bøyle som festes på hånden, som man kan sette blyanten inni, slik at man får til å skrive. Denne kan man for eksempel bruke til andre ting også, som kniver, penner. Han presiserer at opplevelsen av at man kan klare seg selv litt, er viktig, selv om man får assistanse. Dette har mye med livskvalitet å gjøre.
– Når jeg ser brukere som får til ting, som har vært umulig, ser jeg at det er veldig stort å få til ting. Dette er også viktig for opptreningen, og bruk av hånden.

Prosessen
Hans Petter sier at man kan jo feile, og man må forandre på ting.
– Det kan være en prosess å finne de riktige løsningene, men de som har fått hjelpemidlene, sier at det er verdt det. Det skal passe ganske godt. Vi samarbeider nært med bruker, som kjenner sine behov, og en fagperson som er tettere på bruker, for eksempel ergoterapeuten eller fysioterapeuten. Det er viktig å diskutere seg frem til løsninger, og finne noe som fungerer. Det blir selvfølgelig dyre løsninger, men hvis man ser det over tid, blir det ikke i dyrere. Terje skyter inn,
– Det som er fordelen vår er at vi er så mange faggrupper: vi er verktøymakere, instrumentmakere, snekkere, og vi har maskiner, slik at vi kan lage former, vi freser og dreier, og det vi ikke får til, tar bare litt lengre tid. Hans Petter supplerer med at denne kunnskapen, både i forhold til valg av materiale, utforming og utførelse, gjør
hjelpemidlene holdbare.
– Det er jo mange lokale ergoterapeuter og fysioterapeuter som lager ting hjemme, og det er veldig bra. Men hvis hjelpemiddelet skal bli varig, så må man lage det holdbart, slik at det kan vaskes osv. Det er selvfølgelig fint
at man har prøvd ut litt ting på forhånd, det gjør prosessen enklere. På spinalenheten på St. Olav, som vi samarbeider tett med, driver de med en del utprøving i rehabiliteringsfasen. Det gjør det lettere å finne gode løsninger når brukeren kommer hit. Men det er absolutt ikke nødvendig.

Hans Petter forteller at det er et ortopedisk hjelpemiddel når man mangler hånden/armen, og teknisk hjelpemiddel
når man har nedsatt funksjon i hånden, eller mangler for eksempel tommel eller noen fingre. Regelverket rundt dette
er forskjellig, men uansett kan det lønne seg å søke, og begrunne behovet sitt godt. Hans Petter smiler og sier at de kan tilpasse alt,
– Det vi gjør når noen kommer inn, er å se på hva som er viktig for personen å gjøre. Vi ber ham eller henne om å velge ut fire-fem ting som er viktig å gjøre, og så lager vi tilpasninger i forhold til det. Så kan man se etter hvert hvilke andre ting det er behov for. Det er selvfølgelig vanskelig å lage noe for alle dagliglivets gjøremål – men man kan lage for de viktigste. Det er noe med det at personen kan gjøre ting både i forhold til fritid og jobb.
Vi har laget tilpasninger til personer som har ønsket å fortsette med hobbyen, både i forhold til jakt, motorsager
og andre fritidsinteresser. Når man er passert 26 år, er det egentlig ikke lov å få fritidshjelpemidler. Men, i alle fall opp til 26 år, så kan man få ting til sykkel, skigåing, roing, fisking. Det viktigste er uansett å få gode grepsforsterkere i hverdagsaktivitetene. Et godt tilpasset hjelpemiddel gjør hverdagen lettere, aktiviteter artigere, og øker livskvaliteten, avslutter han.

Assistansebehov på rehabilitering

Leave a reply

Når man er avhengig av assistanse, er det ikke noen selvfølgelighet at man får et rehabiliteringstilbud. For meg er rehabilitering viktig for å få et nødvendig «spark i ræva», sier Viggo Gangstad.

– Trening og fysioterapi blir fort et slit i hverdagen. Etter en stund slutter man helt, fordi det er så mye «prakk», og man ser ikke nytten av det. Han smiler,
– etter et rehabiliteringsopphold ser man virkelig at det er nødvendig og nyttig, og man orker å prioritere det i hverdagen. Viggo vet at det er viktig med rehabilitering, og ser klart nytten av det.
– Jeg har vært to ganger på Sykehuset Levanger i løpet av de siste årene, samt på Valnesfjord Helsesportsenter for
mange år siden. Årsaken til at jeg har valg Levanger sykehus, er rett og slett fordi dette er et sykehus med den nødvendige assistanse som jeg har behov for. Her kan jeg få hjelp i ADL, som det så pent heter, eller vanlige dagligdagse ting som å kle på seg og lage mat. Andre steder er det lagt opp til at pasienten skal klare seg selv
i det daglige. Siden jeg trenger assistanse til bl.a. påkledning, får jeg ikke plass på mange rehabiliteringsinstitusjoner.

Vanskelig å finne egnede steder
Det å finne et egnet sted var en lengre prosess.
– Tilfeldighetene ville det slik at jeg var på et kurs, som ble arrangert i Levanger. Der ble jeg kjent med tilbudet gjennom nevrologen ved Sykehuset i Levanger, og søkte om opphold. Jeg var allerede inne i systemet til Nevrologisk avdeling ved St. Olavs Hospital i Trondheim, men hørte aldri noe om eventuelle rehabiliteringstilbud der. Det er stor mangel på informasjon om aktuelle tilbud, og man må gjøre mye selv. De aller fleste stedene jeg har kontaktet, har gitt meg beskjed om at jeg ikke får plass, siden jeg har et assistansebehov de ikke kan dekke.

Vanskelig å få nytt opphold
– Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre til neste år. Da jeg var på Levanger sykehus sist, fikk jeg beskjed om at
det vil bli vanskelig å få innvilget flere opphold ved rehabiliteringsavdelingen der, ettersom det som ble gjort der kunne gjøres av den lokale fysioterapeuten. Selv mener jeg dette ikke holder, ettersom jeg ikke har mulighet til for eksempel bassengtrening hjemme. Det er kun ved opphold ved sykehuset jeg har tilgang til nødvendige hjelpemidler ved klesskift etc. I tillegg vil et opphold ved rehabilitering bli mye mer intensivt enn noe tilbud som det lokale miljøet vil kunne tilby. Det er en kickstart, og man får mer energi til å ta fatt på livet etterpå,
sier Viggo.
– Det er vanskelig å forklare, men å få satt fokus på seg selv og sin helse noen uker, er kjempeviktig. Man får gjort mer enn å tøye på ledd og trene muskler. Man får en helhetlig gjennomgang av livet sitt, tatt en grundig titt på seg selv, og kanskje staket ut en ny kurs. Jeg byttet jobb etter rehabiliteringsopphold, fordi helsepersonell der gav meg råd og fikk meg til å innse at jeg var på vei til å bryte ned kroppen min og forverre funksjonshemningen min i min daværende jobb. Nå har jeg vært i jobb siden, og den nye jobben fungerer mye bedre. Uten det oppholdet hadde jeg sannsynligvis vært uføretrygdet i dag.

Assistanse
Viggo er heldig fordi han har brukerstyrt personlig assistanse gjennom kommunen hjemme. Det gir han en viss frihet i hverdagen.
– Men, denne assistenten kan jeg ikke ta med meg ved eventuelle rehabiliteringsopphold. I utgangspunktet har jeg for få timer til en slik fleksibilitet. I tillegg er det sykehuset eller institusjonen som skal dekke mitt behov, og ikke kommunen, i følge loven. Det betyr at jeg mister assistanse de ukene jeg er borte. Jeg kjenner til at andre har fått til en fleksibel ordning med kommunen, slik at de har fått flere timer, og mulighet for å ta med seg assistenten på rehabiliteringsopphold. Det er jo kjempefint, men ville være vanskelig i mitt tilfelle. Mine assistenter har andre jobber, og familie ved siden av, og da kan jeg ikke forlange at assistenter skal være borte 3-4 uker fra sine familier, sier Viggo.

– En kan ikke bare tenke på sine egne behov, men også de ansattes! Drømmen er at rehabiliteringsinstitusjoner kunne være godt nok bemannet til at man kan få opphold, selv om man trenger assistanse. Det er spesielt viktig for oss som har et utvidet assistansebehov. Vi må finne den eller de institusjonene som kan gi den nødvendige hjelp sånn at vi kan få et fullverdig utbytte av oppholdet. Viggo blir ivrig,
– Det er litt ille at vi som har et stort behov for rehabilitering, blir diskriminert på denne måten. Vi blir rett og slett utestengt, fordi vi ikke er friske nok!

Johnsgård Turistsenter

Leave a reply

Årets kurs er nummer ti i rekken, og aldri har det vært så mange deltakere med. Her er femten døvblindfødte deltakere og femti medhjelpere, eller ledsagere, og familiemedlemmer. Nordmennene er i mindretall; de svenske og danske deltakerne dominerer. De tre nordiske landene samarbeider, og i år har tydeligvis mange valgt å reise til Johnsgård Turistsenter.

Johnsgård Turistsenter ligger ca. en time fra Røros, langt oppe i fjellet, med skog på aller kanter. Det er vakkert beliggende ved vannet Langsjøen, og består av en gård med kyr og geiter, og en campingplass. I tillegg arrangeres det kursvirksomhet her. Paret som driver stedet, Grethe og Jan Olav Steigen Johnsgård, lever og ånder for dette arbeidet. For 20 år siden fikk de en sønn som var født døvblind. Da ble verden annerledes for dem. Etter hvert skjønte de at her var mye upløyd mark. Det fantes lite stimuli for døvblinde. Hva skulle de gjøre for at sønnen deres skulle bli stimulert og få gode sanseopplevelser? De hadde lyst å lage noe spesielt i naturen som han og andre døvblinde kunne ha glede av.

Natursti
Derfor laget de en natursti som inneholder mange sanseopplevelser for døvblinde. Her er blant annet steinstatuer som det er hugget inn mønster i, eller stein som har hånd- og fingeravtrykk. Det finnes en sandgrop man kan dyppe fingrene i og kjenne sanden gli mellom fingrene, eller en grop med småstein som gir en helt annen følelse i hendene. Trær og mose, kongler og strå, alt er brukt for å gi en god sanseopplevelse. Balansen blir også utfordret, fordi man beveger seg i ulendt terreng.

Arbeidsoppgaver
Johnsgård Turistsenter døvblindeDa jeg kom om mandagen, hadde gruppen allerede vært i aktivitet siden fredag, så de var kommet langt i arbeidet. Jeg ble tatt imot i resepsjonen av Grethe, som straks inviterte meg med bort i skogen, hvor gruppen satt og drakk kaffe og spiste boller og oppsummerte dagen. De satt på tømmerbenker og koste seg, og snakket om hva som hadde vært vellykket og gøy i løpet av dagen, eller om noe hadde vært kjedelig. Aktivitetene og arbeidsoppgavene hadde vært varierte. Noen hadde jobbet med stein, noen med tømmer, og noen hadde laget lysestake, smykke eller annen kunst av
smijern. Motorsag og boremaskin ble brukt for å forme skulpturene. Med assistanse fra ledsagerne fikk de døvblinde
holde redskapene selv og dermed føle vibrasjonene som ristet gjennom dem. I smien kjente de varmen fra gruen og
fikk hamre på jernet som ble formet til gjenstander. Alle følte de hadde fått til noe viktig, og at opplevelsene hadde vært spennende. Ledsagerne formidlet de mange inntrykkene deltakerne hadde, og de skrøt også av lederne på kurset. De var så kunnskapsrike,motiverende og flinke til å legge til rette, slik at alle fikk utbytte av aktivitetene. De svære trærne vi satt under var dekorert med girlandere laget av tidligere kursdeltakere. Utskårne
trestykker var tredd inn på et tau og hengt opp på kryss og tvers i trærne.

Utrolig kreativt, må jeg si. På et trebord ved siden av oss lå et lignende halvferdig arbeid som kursdeltakerne holdt på med. Det skal også opp i et tre. For hvert nytt kurs hugges en gren av treet, som blir delt opp i små skiver, som deltakerne lager kunst av. Siste kursdag henges kunstverket opp til alles fornøyelse.

Nordisk samarbeid
Jeg snakket med et par svenske assistenter, og de fortalte at de var åtte stykker totalt fra Gøteborg. Dette kurset er et nordisk samarbeid, og her er deltakere fra Sverige, Danmark og Norge. De andre landene har lignende kursopplegg, men kurset i Danmark har fokus på musikk. Ellers går det i skulpturering i stein, tre og smijern, og håndarbeid, som toving av garn.

Området
Etter samlingen i skogen fikk jeg tildelt en campinghytte i skogbrynet. Her er mange små og store campinghytter, og nedenfor ligger et område ved vannet Langsjø med campingvogner og telt. På bryggekanten er et oppvarmet basseng for dem som liker å dyppe seg i over 30 grader. Flere av deltakerne tok seg en varm dukkert i badestampen istedenfor å
bade i det mer friske vannet.

Fest
Om kvelden var det fest på bryggen! Snakk om kjempefint party! Grethe sto og grillet selvfisket sik til oss, og hjemmelagete gjeddekaker sto også på menyen. Til tross for «fem tusen» bein i siken, var fisken og fiskekakene en delikatesse, og rømmegrøten etterpå smakte himmelsk. For dem som ikke likte dette, var også kotelett og pølse et alternativ. Til dessert var det multekrem og tyttebærkrem, og øl, mineralvann, vin og kaffe kunne nytes til maten. Vi spiste oss gode og mette, og stemningen var kjempegod. Det så ut som om alle hadde det hyggelig. Jeg ble blant annet kjent med en stor delegasjon fra Bergen. De holdt til på Kloppedalen bofellesskap på Nesttun. De reiste ofte på kurs og hadde vært på Johnsgård Turistsenter flere ganger. Her likte de seg så godt. Innholdet på kurset ga stort utbytte for deltakerne. De ble rett og slett gladere av å være med på aktivitetene og det sosiale fellesskapet. Det er lett å bli isolert som døvblind. Derfor er fysiske og psykiske stimuli veldig viktige. Deltakerne betaler selv for kurset, og de tar av ferien sin for å være med, så det viser hvor godt de liker å komme hit.

Kvelden fortsatte med sang, musikk og dans. Mathias «smed» Melje spilte på fele, og tonene pisket opp stemningen. Tilnavnet «smed» har han fått, fordi han er sjefen i smien på dagtid, og hjelper til med å smi kunstverk. Spesielt
lystig var trommingen som den danske kunstneren Sten Raahauge bidro med. Den rytmiske trommingen utløste en spontan dansering rundt i den overbyggete grillstuen på bryggen. Flere av deltakerne viste seg etter hvert å være dyktige trommeslagere, og de strålte av glede i utfoldelse av musikken. Til jubel fra oss andre ble de motivert til å tromme i vilden sky, og stemningen sto i taket. Da jeg gikk og la meg, var det framdeles stor aktivitet på bryggen, og en liten fugl fortalte neste morgen at de holdt på til langt ut i de små timer.

Ny arbeidsdag
Etter mye frisk fjelluft sov jeg godt i campinghytten om natten, og uthvilt og klar for en ny dag stilte jeg klokken åtte til frokost i matsalen. Deilig grovt brød med pålegg, og juice, melk og kaffe til, gjorde starten på dagen perfekt. Så var det samling klokken ti da ny arbeidsdag begynte. I arbeidsleiren holdt deltakerne på med forskjellige arbeidsoppgaver. Noen bygget en mur av stein, andre smidde smykker, kroker eller kiler, og noen filte eller hugget i stein for å lage mønster. Figurene var stilige og lignet på helleristninger, for eksempel en sol, et
menneske, et dyr. En gruppe deltakere bygget en rampe eller inngang til naturstien. Innimellom tok de pause, gikk en tur eller hvilte litt.

Pelle
Jeg snakket med en ledsager, Frida Racksäter, fra Finspång i Sverige. Hun er ledsageren til Pelle, en 38 årig mann,
som bor på Stenhuset Ressurscenter Mogård. Jeg ønsket at hun skulle formidle mine spørsmål til Pelle, men hun mente det ville bli for tungvint. Hun fortalte at Pelle var lite interessert i å jobbe med hendene, så disse aktivitetene gikk han fort trøtt av. Han likte bedre å jobbe hardt med kroppen, bære tunge steiner og tømmerstokker for å bygge mur og rampe. Det syntes han var givende, det måtte være noe nyttig arbeid, ikke bare gjøre noe for fornøyelsen sin skyld. Enhver deltaker fikk følge sitt eget tempo; ville de ikke holde på med en aktivitet, ble de selvfølgelig ikke tvunget. Noen hadde sine favorittoppgaver, mens de syntes at andre ting var mer kjedelige. Frida hadde jobbet med Pelle i flere år og kjente ham ut og inn. De kommuniserte perfekt med hverandre, og noen ganger var det nok med en dult i siden for at den andre skulle vite hva som mentes. Pelle var veldig nysgjerrig på meg og ville kjenne på armen min og holde meg i hånden, og det syntes jeg var positivt.

Kristina Råstedt Johansson er assistent for Hans. Han bor på avdelingen «Broder Pehr» på Mogård i Stockholm. Det var den første institusjonen for døvblinde i Stockholm. Seks beboere i alderen 43 til 75 år bor permanent på huset, mens assistentene går på skift. Hun forteller at de døvblinde får bo der så lenge de lever. Noen av de eldste beboerne kan ikke håndspråket; de har aldri fått lære det. Hun selv kan det heller ikke, og hvis det kommer nye, unge beboere, kan ikke hun ta seg av dem. Men, smiler hun, det er ikke så lenge til hun skal gå av med pensjon. Ikke så lenge etter at de er kommet hjem til Sverige, så skal de dra på musikkurset på Slettestrand i Danmark. Det kurset er selvfølgelig helt annerledes enn dette på Johnsgård, men like givende og verdifullt. Kristina skryter av det fantastiske opplegget her. De er ute hele dagen og gjør meningsfulle oppgaver.

Trommeslageren Sten Raahauge fra Danmark
Jeg var bare nødt til å snakke med Sten etter trommeseansen på bryggen kvelden før. Han jobber blant annet som kursholder på musikkurset på Slettestrand. Men her på Johnsgård er han kun en observerende gjest, sier han. Det er nå ikke helt riktig, for han jobber sammen med to medarbeidere fra Norge og Sverige om et felles dokumentasjonsprosjekt. Nordisk utdanningssenter for døvblindpersonale vil dokumentere den store verdien man ser
at slike kurs har. Foreldre til døvblinde har i alle år arrangert og finansiert slike kurs. Nå synes man det er på tide at det offentlige tar over litt ansvar, slik at kursene for døvblinde kan fortsette. Sten er ikke med på arbeidsoppgavene på dagtid. Da går han rundt og filmer og tenker store tanker om det som foregår.
– Disse kursene er faktisk så verdifulle, at det offentlige burde betale. Man må nesten se og oppleve selv hvilken
glede det gir de døvblinde å mestre de ulike arbeidsoppgavene. Den sosiale rammen rundt det hele er også utrolig viktig, og det er en fornøyelse å se samspillet mellom deltakerne og ledsagerne. Som kunstner og musiker spiller Sten i tillegg til trommer, også fløyte og gitar. Alle mennesker uttrykker seg rytmisk, sier han, og musikk er en kommunikasjonsform som foregår i en sosial setting. De døvblinde blir en del av en flokk, som kjenner vibrasjonene og rytmen fra musikken.

Hjem
Full av inntrykk og opplevelser dro jeg hjemover. Ved Drevsjø møtte jeg først et reinsdyr i veien, og litt senere var det utrolig nok en lama som spankulerte midt ute i veien. Lamaene blir brukt som gjeterhunder for å holde ulven
unna sauene. Dette var en fantastisk avslutning på oppholdet mitt, og jeg følte meg så heldig over å ha vært med på kurset i naturskulptur på Johnsgård.

Ferjetur i frisk luft

Leave a reply

Vi kunne lese i Romsdals Budstikke forleden at det fremdeles finnes ferjer som ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede. Rullestolbrukeren Michael Skaar måtte sitte ute på dekk i dårlig vær under den 40 minutter lange overfarten med MF Sekken. Ikke var det tilgang til toalettene heller.

Det skjønner vi alle at ikke er spesielt bra. Været denne dagen var kjølig, men heldigvis ikke det verste været men kan oppleve. Hva når vinteren kommer? Da kan det bli noe hustrig å sitte ute. Jeg så fra kommentarene på www.rbnett.no at noen hadde nyanserende innfallsvinkler. Det er vel og bra, og jeg har lyst til å sitere en av de, med brukernavnet IRRI: «seriøst, staten, fylket og kommunene bruker vanvittig med penger for at en og annen rullestolbruker skal få ting tilpasset seg på småturer. 40 min ute får en vel tåle når en er funksjonshemmet, enn at det skal betales flere millioner for tilpassing! Tenk alt det de pengene kunne bli brukt til!? flere sykehjemsplasser?» Nå må man for all del ikke tro at jeg ikke er for tilrettelegging for alle funksjonshemmede,
alle steder. Tvertimot, tilgjengelighet og universell utforming er ekstremt viktig, ikke bare for de funksjonshemmede, men for samfunnet som helhet. De funksjonhemmede er en del av et mangfold som til sammen utgjør vårt samfunn, vi må ta vare på den ressursen de står for.

Men allikevel, selv om man er for full tilgjengelighet, det er lov å reise spørsmål omkring det, og å sette det opp mot andre sider av samfunnet. Man skal også huske på at det sannsynligvis er en hårfin grense mellom det å tilrettelegge og det å «stakkarsliggjøre». Kanskje det ville være lurt da, istedenfor å bruke millioner av kroner på ei ny ferje akkurat nå, å tenke litt nærmere over det ved neste korsvei. Jeg har ikke svaret, jeg bare spør.