Vold og overgrep mot kvinner med funksjonshemning

Temaet har vært tabubelagt, og man har ikke ant omfanget av volden, fordi de fleste tilfellene ikke har blitt anmeldt. Kvinnene har heller ikke oppsøkt krisesentre hvor volden kunne blitt registrert. Kvinner med funksjonshemning er mer utsatt for vold enn funksjonsfriske kvinner. Funksjonshemmede kvinner er mer sårbare og avhengige av hjelp, noe som muliggjør langt flere voldstyper enn vold mot funksjonsfriske kvinner. De er spesielt utsatt for vold i hjemmet og har ofte problemer med å komme seg bort fra voldssituasjonen pga. sin funksjonshemning.

Fysisk vold
Eksempler på fysisk vold fra partner kan være slag og spark mot kvinnen, å skubbe henne ut av rullestolen, eller å spenne ben på en blind kvinne. En annen type fysisk vold er å nekte kvinnen nødvendig medisin og hjelpemidler, eller å frata kvinnen nødvendig medisin som straff. Å sette bedervet mat i kjøleskapet til en blind kvinne er et annet eksempel.

Psykisk vold
Psykisk vold kan være trusler, ydmykelser og isolasjon, for eksempel å plassere telefonen, slik at kvinnen i rullestol ikke kan nå den. Det kan også være å bli forlatt hjelpeløs på ubestemt tid. Blinde kvinner kan oppleve at møblene blir flyttet, slik at de går rett i møblene. Andre funksjonshemmede kvinner blir skjelt ut fordi de er dumme, stygge og verdiløse som kvinner pga. sin funksjonshemning.

Seksuell vold
Funksjonshemmede kvinner er utsatt for seksuelle overgrep to-tre ganger så ofte som andre. Seksuell vold kan innebære å måtte gjøre seksuelle tjenester som gjengjeld for den hjelpen kvinnen er avhengig av. Det kan også være å nedverdige kvinnen seksuelt ved å fremheve at hun som funksjonshemmet bør være takknemlig for at mannen i det hele tatt orker å ha sex med henne.

Økonomisk vold
Økonomisk vold innebærer å bli fratatt disposisjon over egne penger eller midler.

Pernilles historie
Pernille, 36 år med sklerose og avhengig av rullestol, forteller sin historie:
– Da jeg ble syk, måtte jeg slutte som personalkonsulent og ble avhengig av rullestol. Språket mitt ble også påvirket av sykdommen. Men jeg kunne ta meg av mine to barn og det meste av husarbeidet hjemme. Mannen min utsatte meg for fysisk, psykisk og økonomisk vold. Han slo meg og kastet meg ut av rullestolen. I perioder lot han være å snakke til meg, og han koblet fra telefonen, slik at jeg ikke fikk kontakte familie og venner. Han sa jeg var dum, at jeg var hjerneskadet. Han stjal pengene mine og lånte ut bilen min til elskerinnen sin.

Jeg klarte ikke å gjøre noe med volden, fordi han var fysisk sterk og hadde et voldsomt temperament. Når jeg ble redd, fikk jeg sterke spastiske anfall. Jeg kunne ikke si fra til andre, fordi taleevnen min var dårlig. Jeg gråt mye og ble fryktelig tynn. Etter hvert begynte jeg å tro at jeg ikke var verd noen ting. I tillegg skammet jeg meg over volden og dekket over ham hvis jeg fikk spørsmål fra andre om synlige skader. Jeg sa at jeg hadde falt. Et par ganger forsøkte jeg å fortelle andre om hvordan jeg hadde det, men ble ikke trodd. En nabo nektet å tro meg og sa bare at det var synd på mannen min, fordi jeg var så syk. En lege ville ikke tro meg da jeg kom med et knekt ribbein og fortalte at det hadde mannen min gjort. Han sa bare at jeg hadde jo en slik kjekk mann, og vi hadde jo bare slåss litt….

Til slutt orket jeg ikke mer og kontaktet min mor. Hun ringte rundt for å undersøke hvor jeg kunne få hjelp. Jeg dro til et krisesenter med barna mine, men kunne ikke komme inn pga. rullestolen. De kontaktet politiet som kjørte meg til et hotell. Der ble jeg og barna forlatt på et hotellværelse, og jeg hadde ingen å snakke med. Ekteskapet med min voldelige mann endte med separasjon og skilsmisse. Jeg måtte flytte ut av vår felles bolig, som var tilrettelagt for funksjonshemmede, og jeg mistet alle eiendelene mine. Men det verste av alt var at jeg mistet omsorgsretten over barna. Pga. sykdommen min og dårlig taleevne, mente de at mannen min var den beste omsorgspersonen. De hadde ikke tålmodighet til å høre på meg da jeg møysommelig forsøkte å fortelle om volden jeg var blitt utsatt for. Mannen min var en ledertype og god til å snakke for seg, så han vant på alle punkt.
Jeg savner barna mine forferdelig, og etter mange års kamp har jeg i dag noen få timers samvær med dem i uken.
Jeg har vært nødt til å flytte til en leilighet like i nærheten av der eksmannen min bor, for å kunne treffe barna mine. Å miste omsorgen for barna er en høy pris å betale for å slippe unna volden jeg ble utsatt for.

Pernilles historie er bare et eksempel på mange lignende skjebner. Mange funksjonshemmede kvinner som er utsatt for vold, opplever å ikke bli trodd når de endelig forteller om volden, og at de ikke kommer inn på krisesenteret pga. sin funksjonshemning, når de endelig forsøker å komme bort fra volden. Det er heller ikke sjeldent at partneren får omsorgsretten for barna, fordi kvinnen har en funksjonshemning.

Krisesentre i Norge
De ansatte på krisesentrene i Norge gjør en ypperlig jobb for å hjelpe mishandlede kvinner og barn, og i noen tilfeller også menn. I de siste årene er noen krisesentre blitt tilrettelagt for funksjonshemmede, men det gjenstår forbausende mange krisesentre som fremdeles ikke har mulighet for å ta imot rullestolbrukere eller kvinner med andre funksjonshemninger. Ergostart har tatt kontakt med et representativt utvalg av krisesentre, både i byer og distrikter, og er overrasket over hvor mange som svarer negativt på spørsmål om de har tilrettelegging for funksjonshemmede. Krisesentrene i store byer som Bergen, Stavanger og Tromsø, for eksempel, er ikke tilgjengelige for rullestolbrukere. Mindre byer og distrikter med færre innbyggere har derimot gjerne tilrettelegging. Det ser ikke ut som om antall innbyggere har noe å si for om krisesenteret er tilrettelagt for funksjonshemmede.
Daglig leder Lisbeth Mosaker på Bergen Krisesenter beklager at de til dags dato ikke har klart å få huset på fire etasjer tilrettelagt for funksjonshemmede.

På Krisesenteret i Stavanger må daglig leder Monica Velde Monsen også si seg lei for at senteret ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede. De leter etter et nytt hus og håper å finne det i løpet av 2009. Da skal de være bevisst på at huset er tilgjengelig for rullestolbrukere og synshemmede. Krisesenteret har samarbeid med et hotell i nærheten som kan ta imot denne brukergruppen, men i 2008 har de ikke hatt behov for det.

På Krisesenteret i Tromsø har de 30 års jubileum i år, men må bare innrømme at deres senter ikke på noen måte er tilrettelagt for funksjonshemmede. De disponerer en kommunal tomannsbolig hvor det er mange trapper og høye terskler. Daglig leder Evelyn Bentzen sier de har hatt mange henvendelser fra funksjonshemmede kvinner, og at de har måttet henvise dem til sentre som er tilrettelagt, eller andre instanser. Men hun er positiv angående 2009; kommunen er i gang med en anbudsrunde på et helt nytt krisesenter, som er universelt utformet og med helt andre fasiliteter enn de har i dag. De regner med innflytting i løpet av høsten 2009.

Daglig leder Wenche Hovland på Sogn og Fjordane Krisesenter er glad for at det arbeides med et nybygg som skal kunne ta imot alle brukergrupper, for i dag har de ikke mulighet for å hjelpe funksjonshemmede. De har tatt imot denne brukergruppen og forsøkt å tilrettelegge, men har vært nødt til å finne andre løsninger.

På Krisesenteret for Nord-Østerdal håper Wenche Brohaug at en lovpålegging av krisesentertilbudet vil føre til at det blir et krav om at alle sentrene skal bli tilgjengelige for funksjonshemmede. I dag kan ikke deres senter gi verken bo- eller samtaletilbud for funksjonshemmede. Men Wenche Brohaug er optimistisk med hensyn til muligheter for framtiden.

På Gudbrandsdal Krisesenter sier konstituert daglig leder Bente Skogstad at deres senter dessverre ikke er tilrettelagt for rullestolbrukere eller andre med alvorlig funksjonshemning. De har svært sjelden blitt kontaktet av brukere med funksjonshemning. Men de håper at de kan ta i bruk andre lokaler som ivaretar denne brukergruppen på en bedre måte.

I Harstad sier Liv Johnsen på krisesenteret at de ikke har hatt forespørsler fra funksjonshemmede, og at deres senter dessverre ikke er tilgjengelig for rullestolbrukere.

Hallingdal Krisesenter er dessverre heller ikke tilgjengelig for rullestolbrukere, og de har aldri hatt henvendelser fra en slik brukergruppe. De er ikke fornøyde med tingenes tilstand på senteret, og det er heller ikke i tråd med statens føringer, forteller Norunn Rivedal, som poengterer at de ligger i forhandlinger med kommunen for å få tilpassede lokaler så fort som mulig. I løpet av året 2008 hadde de døve brukere av senteret, ellers ingen andre med funksjonshemning.

Janne Grethe Opdal som er daglig leder på Betzy Krisesenter i Drammen er også lei seg for å måtte innrømme at deres senter ikke er tilgjengelig for rullestolbrukere. Men de gangene de har hatt henvendelser fra brukere med funksjonsnedsettelser, henviste de dem til Hønefoss Krisesenter som har god tilrettelegging.

På Krisesenteret i Kongsberg har de ikke tilrettelegging for rullestolbrukere eller andre funksjonshemmede, men de har en avtale med et sykehjem i nærheten om å få låne et rom hvis kvinnen kommer om natten. Hvis det er behov på dagtid, henviser de til et annet krisesenter som har mulighet for å ta imot funksjonshemmede. De har ikke hatt mange henvendelser fra funksjonshemmede.

Krisesenteret i Follo
Et krisesenter som peker seg positivt ut, er Krisesenteret i Follo. Det dekker syv kommuner med ca. 125.000 innbyggere og har eksistert siden 1983. Kvinner og barn i Ås, Ski, Oppegård, Nesodden, Vestby, Frogn og Enebakk kan benytte senteret hvis de trenger hjelp i en krisesituasjon. Her er rullestolbrukere og mennesker med ulike funksjonshemninger også hjertelig velkomne. På nettsiden deres kan vi se bilder av huset hvor de holder til, rommene og uteområdet, og det ser pent og hyggelig ut både inne og ute. De har tolv beboerrom, hvorav ett spesialrom på bakkeplan for funksjonshemmede – med god plass til en eventuell spesialseng, og med tilpasset baderom. Her er også heis, slik at rullestolbrukeren lett kommer ned til fellesrommet i underetasjen hvor hyggelige sammenkomster foregår. De har, og har hatt, mange funksjonshemmede brukere av senteret.

På krisesenteret arbeider de etter prinsippet «Hjelp til selvhjelp». Kvinner og barn i krise- og mishandlingssituasjoner får bo midlertidig på senteret. Når det gjelder tilbud om samtale, er også menn velkomne. De ansatte har gjort mye for at barn skal trives på senteret. Både ute og inne er det store, fine lekeområder. Det er både kvinner og menn ansatt ved senteret; de har blant annet en mannlig barnearbeider, fordi det for barna på Krisesenteret ofte er ekstra viktig med en god mannlig rollemodell.

Daglig leder på Krisesenteret i Hønefoss, Miriam K. Rasch, er glad for å opplyse om at de fikk nytt hus som er tilrettelagt og tilgjengelig for rullestolbrukere sommeren 2007, og siden den gang har de hatt tre funksjonshemmede brukere.

Ved Stiftelsen Vest-Agder Krisesenter er daglig leder Guri Wold veldig glad for at temaet blir tatt opp, fordi hun er helt sikker på at det er mange kvinner som har behov for hjelp og deres tjenester, men som ikke oppsøker dem, fordi de ikke vet om det gode tilbudet deres krisesenter har. I april 2007 sto deres nye arkitekttegnete senter, tilrettelagt for rullestolbrukere og andre funksjonshemmede, ferdig til bruk. De har hatt besøk av kvinner med
synshemning, hørselshemning og ulike bevegelseshemninger, men uten å være avhengig av rullestol. Hun er opptatt av
å få fram at også mange eldre opplever vold og mishandling.

Indre Østfold Krisesenter er tilgjengelig for rullestolbrukere ved rullestolrampe. Dessverre er det en noe høy terskel ved inngangsdøren, men de har ikke terskler i første etasje. Senteret har ett rom tilrettelagt med eget bad og tilgang til stue og kjøkken. De har trinnvis begynt å tilrettelegge for synshemmede. Foreløpig har de ikke hatt bevegelseshemmede som brukere av senteret, sier daglig leder Kari-Mette Fjell.

Krisesenteret i Vestfold har en minimumsløsning for rullestoltilrettelegging. Siden de holder til i et gammelt bygg, er ikke løsningene optimale, men de muliggjør tilgang for rullestolbrukere, sier daglig leder Heidi Tanum. I løpet av senterets driftstid har de kun hatt en beboer som rullestolbruker.

Ved Romerike Krisesenter kan Mona Granås Holt med glede fortelle at de er tilrettelagt for rullestolbrukere og
funksjonshemmede. De har hatt noen funksjonshemmede som brukere av senteret, men det er veldig sjelden.

I Fredrikstad har de et godt tilrettelagt krisesenter med rullestolrampe, ekstra dørbredde, døråpnere, tilrettelagt
soverom og bad, og heis, slik at alle fasiliteter er tilgjengelige. Anne Myhre sier at de hvert år har noen funksjonshemmede brukere, men at ikke alle er rullestolbrukere.

Jeanette Pedersen på det nye krisesenteret i Sarpsborg – de flyttet inn i det nye senteret i september 2008 – er
stolt over å kunne si at rullestolbrukere kan benytte seg av deres tilbud, og også bo der. I det gamle lokalet som huset krisesenteret, hadde de ikke mulighet for å hjelpe denne brukergruppen.

Hamar Krisesenter er det eneste krisesenteret i Hedmark som er tilrettelagt for rullestolbrukere og andre funksjonshemmede, forteller leder Synnøve Andrine Kjelsrud. De flyttet inn i nye lokaler i 2003, og siden den gang
har de hatt mulighet for å ta imot denne brukergruppen, men de har nesten ikke hatt noen rullestolbrukere i disse årene.

På Krisesenteret i Verdal har de en leilighet som delvis er tilpasset funksjonshemmede. Etter hvert som de får økonomi til det, vil de arbeide videre med tilpasning av badet og kjøkkenet for rullestolbrukere. Denne leiligheten har man tilgang til uten å gå i trapper, mens de andre beboerrommene kun er tilgjengelige via trapp. Marna Ramsøy sier at de ennå ikke har hatt funksjonshemmede brukere på senteret.

Daglig leder på Krisesenteret i Telemark, Nina Fredin, forteller at deres senter er tilrettelagt for rullestolbrukere. Her er det et egnet inngangsparti, ett rom til disposisjon med bad, og tilgang til møte/samtalerom. I 2008 har de hatt to beboere med nedsatt synsevne, og kun et dagtilbud med samtaler og nettverk med rullestolbruker.

Siste mann ut på oversikten over hvilke tilbud de utvalgte krisesentrene har, blir krisesenteret i hovedstaden siste eksempel på et sted som er tilgjengelig for rullestolbrukere. Daglig leder Inger-Lise W. Larsen på Oslo Krisesenter forteller at de har hatt funksjonshemmede brukere på senteret.

Mange av de ansatte på krisesentrene som er tilgjengelige for rullestolbrukere og andre funksjonshemmede, er
overrasket over manglende etterspørsel fra denne brukergruppen. De vet at behovet er der i samfunnet vårt, men
terskelen for å oppsøke krisesenter i en voldssituasjon er høyere for funksjonshemmede. Dårlig informasjon om hvilke sentre som er tilrettelagt for funksjonshemmede, kan også være en årsak til at de ikke søker hjelp.

Voldtekt
I AmnestyMagasinet 4, 2008, kan vi lese Voldtatte kvinner når ikke frem, av Linn Stalsberg. En ny rapport fra Amnestyseksjonene sier at voldtatte kvinner i de nordiske landene har liten mulighet til å oppnå rettferd i rettssystemet. I Sverige og Danmark ender bare én av fem anmeldte voldtekter med fellende dom, i Finland én av syv, og i Norge én av åtte. Rådgiver i Amnesty International Norge, Patricia Kaatee, sier at Amnesty krever at politiet prioriterer voldtektssaker, og at årsakene til henleggelsene må granskes.

”Fra ord til handling”
I Norges offentlige utredninger, NOU 2008:4, Fra ord til handling (Justis-og politidepartementet), legger Voldtektsutvalget, som ble opprettet i 2006, fram sin utredning. Voldtektsutvalgets oppgave var blant annet å utrede tiltak for å sikre bedre oppfølging av personer som blir utsatt for voldtekt. I innledningen står det:
«Voldtekt kan være et av de mest krenkende og traumatiserende lovbrudd et menneske kan utsettes for og representerer en særlig utfordring for både rettsapparatet og helsetjenesten. Utvalget mener det derfor er svært viktig at samfunnet tar i bruk en lang rekke virkemidler innenfor alle sektorer for å forebygge og bekjempe voldtekt.» Voldtektsutvalget sier at mellom 8000 og 16000 personer opplever voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år. I de fleste tilfellene er menn gjerningsmenn og kvinner ofrene. Bare 6–12 % av voldtektene blir anmeldt.

Voldtektsutvalget har registrert at enkelte grupper i liten grad oppsøker hjelpeapparatet etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Det gjelder voldtektsofre med ulike typer funksjonshemning, menn, ungdom og personer med minoritetsbakgrunn. Det er en stor utfordring for samfunnet å få disse gruppene til å inngi en anmeldelse. Voldtektsutvalget har mange forslag til hvordan man kan forebygge og forhindre voldtekt. Det går blant annet
inn for at det opprettes en landsdekkende spesialenhet for sedelighetssaker,

Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL). De skal være operative 24 timer i døgnet, og alle anmeldelser skal taes alvorlig. Alle saker skal behandles profesjonelt, uansett om de oppfattes som grove eller mindre grove, eller om de er gamle saker eller av nyere dato. Voldtektsutvalget mener også at Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (RKK), må få utvidet sitt virkeområde og gå inn i en landsdekkende støttefunksjon for voldtektsofre, uansett om saken er anmeldt eller ikke. Det er spesielt viktig at kontorene kan ta seg av voldtektsofre med spesielle behov, for eksempel funksjonshemmede.

Artikler relatert til sex og funksjonshemmede
Seksualtekniske hjelpemidler
Sex en naturlig del av liver også for funksjonshemmede
Er det en menneskerett å ha sex
Sex og samliv
Sterilisering
Blind erotikk
Mister sexlysten ved bruk av p-piller

Facebook comments:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *