Sterilisering er et vanskelig tema, enten man er funksjonsfrisk eller har en (til dels) alvorlig sykdom. Dette avspeiles av at man for å få lov til å sterilisere seg selv, må fremsette det som kalles en «Begjæring om sterilisering». Det er nok ikke tilfeldig at dette er valgt gjort i formalistiske og nesten ærbødige former.

Tekst: Thomas Myran

«Sterilisering er den desidert sikreste prevensjonsmetoden, men også den mest drastiske. I utgangspunktet er dette permanent prevensjon. Det vil si at det er vanskelig, i noen tilfeller umulig å gjøre det om. Med andre ord: hvis du velger å sterilisere deg, bør du være 100 % sikker på at du ikke vil ha barn, verken nå eller senere. Det er et valg for livet.» Kilde: lommelegen.no

Hvordan stiller det da seg, i de tilfeller hvor man har med psykisk utviklingshemmede eller andre alvorlig syke å gjøre? Hvor personen det gjelder ikke selv er i stand til å ta dette valget?

All sterilisering i Norge reguleres av Steriliseringsloven, hvor hovedregelen i § 2 er at personer bosatt i landet og som har fylt 25 år kan steriliseres når han selv begjærer det. Til dette er det tatt inn et unntak, hvor dette ikke gjelder personer som har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket. For disse personene er det en egen regel i § 3:

§ 3. (spesielle vilkår for sterilisering etter særskilt tillatelse). Person som har bosted her i landet, men som for øvrig ikke fyller vilkårene i § 2, kan etter søknad gis tillatelse til sterilisering, jfr. §§ 4-6, når (4)

a) svangerskap og fødsel for kvinne som søker kan føre til betydelig fare for hennes liv eller for hennes fysiske eller psykiske helse
b) omsorg for barn kan sette søkeren i en særlig vanskelig livssituasjon
c) det på grunn av arveanlegg hos søkeren er betydelig fare for at barn i tilfelle kan få alvorlig sykdom eller lyte,
d) søkeren på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller svekkelse i tilfelle ikke vil kunne dra tilfredsstillende omsorg for barn.

Sterilisering av person under 18 år må ikke tillates med mindre det foreligger særlig tungtveiende grunner for det. For psykisk utviklingshemmede og/ eller andre med alvorlig sykdom, er det hovedsakelig alternativene c) og d) som er aktuelle. Det er også viktig å merke seg at det er enda strengere vilkår om vedkommende er under 18 år.

Hvordan skal man da gå frem om man er forelder/verge til et barn med såpass alvorlig sykdom at et av alternativene i § 3 er aktuelle? Og hva kreves?

De tilfeller hvor personen selv ønsker det, enten begrunnet i egen sykdom eller andre årsaker, er det nokså enkelt. Eventuelt kreves samtykke fra verge hvis slik finnes. Vanskeligere er det i de tilfeller hvor personen selv på ingen måte aner rekkevidden av valget, og hvor det er vergen som vil få gjennomført et slikt inngrep.

Bakgrunnen for disse reglene som muliggjør sterilisering også av personer som vanskelig kan oppnå full forståelse av inngrepet og dets konsekvenser, er de manglende muligheter som personer med manglende situasjonsforståelse eller stor svikt i forstandsevnene har til å kunne ivareta den daglige omsorgen for barn. Formålet med reglene er derfor lett å forsvare, men likevel har regelverket møtt en del «motstand» opp gjennom årene.

De søknader som fremsettes, enten av verge, eller av personer under 25 år hvor det søkes på spesielt grunnlag jfr. § 3, skal søknaden behandles av Steriliseringsnemnden. Denne nemnden vil da vurdere alle forhold ved søknaden, og kan blant annet vektlegge søkers diagnose og prognose, eventuelle andre relevante lidelser og utdyping av søkers funksjonsnivå (herunder omsorgsevne og egenomsorg). Det skal i tillegg vurderes om annen prevensjonsbruk vært vurdert/prøvd. På akkurat dette tema er det fremmet en god del sterke meninger, hvor det nå tas til orde for at utviklingen på prevensjonsfronten har utviklet seg veldig siden loven kom til i 1977, slik at nesten alle kan behandles med prevensjonsmidler i stedet for sterilisering.

Alle forhold taler for at det skal mye til før man for godkjent sterilisering av personer med alvorlige sinnslidelser, psykisk utviklingshemming og/eller personer med psykiske svekkelser.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og dermed dette fylkets steriliseringsnemnd behandler ca. 20% av alle saker om dette i Norge. De mottar kun noen få søknader i året, hvor det de siste årene har vært behandlet mellom 4 og 6 stykker. Noen få siles av før de behandles, da det er klart at vilkårene ikke er oppfylte. Hva dette skyldes, er nok noe sammensatt. Mye skyldes nok at fastlegene rundt omkring kjenner godt til hvor strengt det er, samtidig som at det er en høy terskel for foreldre/verger å gå i gang med en slik prosess.

Det kreves blant annet at alle andre, alternative tiltak skal være utprøvd eller vurdert. Slik mulighetene er i dag, med spiral, sprøyter/p-sprøyter og andre medikamentelle muligheter, vil de fleste som er i omsorgsboliger eller andre nære oppfølgingstiltak kunne følges opp på den måten.

Et annet forhold som ofte er avgjørende, er vedkommendes samtykkekompetanse – altså i hvor stor grad er vedkommende selv i stand til å vurdere dette selvstendig og forstå hva det er snakk om. I slike vurderinger er lege, spesialister og andre sakkyndige, samt PPT viktige bidragsytere.

Steriliseringsnemnda, som består av 3 meget kompetente leger, oftest spesialister i gynekologi, vil da vurdere hvert enkelt tilfelle konkret. I følge Fylkesmannen i Oslo og Akershus, så får de fleste av de 4-6 som rent faktisk behandles, medhold i sine søknader. Hvis man da, i samråd med vedkommendes lege, kommer frem til at det kan søkes om sterilisering, skal denne søknaden rettes til Fylkesmannen der du bor, og dette gjøres av legen. Jfr. § 4 (3), så kan vergen fremsette søknad på vegne av person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes. Dette alternativet dekker bare de alvorligste tilfeller, og tilfeller der hvor samtykkekompetansen mangler. For de andre tilfeller, vil hovedregelen vaere at vedkommende selv søker, men at vergen skal samtykke, § 4 (1) og (2).

Så kan man spørre seg – hvorfor er det så strengt?
Norge har, som mange andre land i vår vestlige verden, en meget mørk fortid når det gjelder sterilisering av det som da ble kalt åndssvake. Frem til 1977 ble det faktisk tvangssterilisert et stort antall personer, mot deres vilje.

Inngrepene er blant annet kalt tvangskastrering. Selv om Norge fikk ny lov i 1977, er ordningen med «tvangssterilisering» videreført, jfr. det jeg over sier om Steriliseringslovens § 3 og § 4. Jeg skal ikke begi meg inn på noen steriliseringsdebatt, til det er jeg ikke kompetent. Jeg velger heller å trekke mine konklusjoner i samsvar med de formålsbetraktninger som er gjort i forbindelse med denne lovens bestemmelser, og som et resymé av de artikler, samtaler og andre kilder jeg har vært igjennom for å skrive denne artikkelen.

Min oppfatning er at systemet fungerer slik det er ment å fungere. Det finnes i dag, som Siri Haavie sier det i sin artikkel om norsk steriliseringshistorie i Samtiden nr. 4 i 2002: «I dag lever vi i et prevensjonssupermarked», slik at de som slipper gjennom Steriliseringsnemndas nåløye, er den lille prosenten som ikke kan hjelpes på annen måte. Men misforstå meg ikke: De som er såpass alvorlig syke at de rent faktisk har behov for å få gjennomført et slikt inngrep, de skal få det. Og det får de.

Artikler relatert til sex og funksjonshemmede
– Seksualtekniske hjelpemidler
– Sex en naturlig del av liver også for funksjonshemmede
– Er det en menneskerett å ha sex
– Sex og samliv
– Blind erotikk
– Mister sexlysten ved bruk av p-piller
– Vold og overgrep mot kvinner med funksjonshemning